I kreativitetens verden fungerer indre kaos ofte som en kraftig katalysator, og vekker den unike energien uten hvilken det er umulig å skape noe virkelig stort.

En gnist av kaos: Hvordan en ukonvensjonell tilnærming blir til kreati

I kreativitetens verden fungerer indre kaos ofte som en kraftig katalysator, og vekker den unike energien uten hvilken det er umulig å skape noe virkelig stort. Denne primære impulsen av ustabilitet gir den kreative personen muligheten til å se på det kjente fra en ny vinkel og oppdage materialets skjulte reserver, som om det er en uoppdaget skjønnhet skjult i det. Men for å gjøre kaos til et ekte kunstverk, er det nødvendig ikke bare å akseptere energien, men også å bestille, forstå og lede denne kraften inn i en konkret kanal. Det er kombinasjonen av det irrasjonelle prinsippet med rasjonell analyse som lar deg få resultatet: den kreative prosessen får integritet og harmoni, og forvirringen blir til en form som gir liv og skjønnhet en ny mening. Dermed er en ikke-standard tilnærming en utfordring som krever en meningsfull transformasjon av den primære lidelsen til et unikt og uttrykksfullt verk som gjenspeiler all kompleksiteten og rikdommen i den menneskelige sjelen.

Er det nødvendig å ha kaos eller en ikke-standardisert tilnærming ('gjørme vannet') for å skape noe virkelig vakkert?

Svaret kan formuleres som følger: tilstedeværelsen av et visst indre kaos eller en ikke-standard, "stormfull" tilnærming anses virkelig som en av de nødvendige kildene til kreativ energi, uten hvilken noe virkelig stort ikke blir født. Ifølge Nietzsche blir indre ustabilitet og beredskap til å akseptere kaos («Som Nietzsche sa, du må bære kaos i deg selv for å føde en stjerne...») gnisten som harmoni, skjønnhet og integritet i verket blir født fra i hendene på en talentfull skaper. Dermed er det denne primære impulsen, denne utfordringen til det kjente, som gjør det mulig for kunstneren (eller enhver kreativ arbeider) å se på materialet med innsikt og avsløre dets unike evner.

Samtidig skal det bemerkes at kaos fortsatt er et råstoff som krever videre arbeid. Som en av kildene sier ("Personlighet er umulig i kaos, i kaos er ansikt og bilde umulig å skille. I kaos er alt blandet og forvirret...", kilde: lenke txt), hvis dette primære kaoset ikke blir satt i orden, kan individualitet og unikhet forsvinne. Med andre ord, den kreative prosessen, i tillegg til kaosenergien, trenger et element av rasjonalisering og forståelse for å forvandle uorden til en meningsfull og vakker helhet.

Det er også verdt å merke seg at, ifølge en annen forfatter, fungerer kaos som bakgrunnen som er nødvendig for manifestasjonen av vitalitet og skjønnhet ("... Det stygge som et estetisk kjennetegn ved kaos manifesterer seg bare med utseendet til skjønnhet, fra det øyeblikket lys og liv begynner å trenge gjennom inert materie, når form dukker opp...", Kilde: lenke txt). Dermed gir en ukonvensjonell tilnærming, som kan kalles "muddying the waters", et rammeverk for kreativitet, men den må i seg selv transformeres av den kreative personen for å skape et ekte kunstverk.

Støttende sitat(er):
«Som Nietzsche sa, du må bære kaos i deg selv for å føde en stjerne ... Og man bør tro at dette kaoset kan gi opphav til skjønnhet og harmoni. Vi må se nøkternt på oss selv, men med en kunstners innsikt, når han betraktet det materialet som Gud la i hans hender, som han vil lage kunstverk av, en integrert del av harmonien, skjønnheten, sannheten og livet i Riket. Et kunstverk bestemmes både av kunstnerens innsikt og av egenskapene til materialet han har. Vi kan ikke vilkårlig bruke noe materiale til noe formål; Det er umulig å skjære et tynt krusifiks av granitt eller lage et keltisk kors av gresk marmor. Kunstneren må lære å gjenkjenne de spesielle egenskapene og mulighetene til et gitt materiale for å gi liv til all skjønnheten som er skjult i det. På samme måte må hver enkelt av oss, under Guds veiledning og med hjelp av våre erfarne venner, lære å gjenkjenne i oss selv de særegne evnene og egenskapene, både gode og dårlige, for til slutt å kunne bruke dem til et kunstverk som vår egen personlighet.» (Kilde: lenke txt)

«Personlighet er umulig i kaos, i kaos er ansiktet og bildet umulig å skille. I kaos er alt blandet og forvirret. I kaos kan ingenting intimt bevares. Chaos anerkjenner ikke noe som unikt, singulært, forskjellig fra alt annet i sin kvalitet og sitt formål. Kaos kjenner ingen grenser for sitt overløp, for sitt knusende trykk.» (Kilde: lenke txt)

«Denne tilstedeværelsen av et kaotisk, irrasjonelt prinsipp i dypet av tilværelsen gir forskjellige naturfenomener den friheten og styrken, uten hvilken det ikke ville være noe liv og skjønnhet i seg selv. Essensen deres er lysets konstante kamp med mørket, noe som betyr en reell kraft som motsetter seg den kreative (kreative) prosessen. Og for skjønnhetens eksistens er det slett ikke nødvendig at den mørke kraften blir tilintetgjort i verdensharmoniens triumf; Det vil være nok hvis lysprinsippet undertrykker mørket, delvis inkarnerer i det, tar det i besittelse, men ikke ødelegger det fullstendig. Kaos, det vil si styggheten i seg selv, er den nødvendige bakgrunnen for all jordisk skjønnhet ..." (Kilde: lenke txt)

Dermed kan en ikke-standard tilnærming og et element av internt kaos betraktes som nødvendige betingelser for den kreative prosessen, forutsatt at de styres og bearbeides meningsfullt for å skape et helhetlig og vakkert verk.