I dypet av antikken levnet babylonsk symbolikk opp det guddommelige gjennom bildene av dyr og stjernetegn, og skapte et unikt system der himmelfenomener gjennomsyret hellige rom.

Fra stjernemytologi til det guddommeliges enhet

I dypet av antikken levnet babylonsk symbolikk opp det guddommelige gjennom bildene av dyr og stjernetegn, og skapte et unikt system der himmelfenomener gjennomsyret hellige rom. Disse bildene var ikke bare dekorative elementer – de ble utgangspunktet for prosessen med transformasjon av tro begynte. Over tid, gjennom nytolkning av tradisjonelle bilder, fant eldgamle symboler en ny legemliggjørelse i konseptet om en enkelt, sann Gud, som ruver over alle andre manifestasjoner. Slik kulturell og religiøs evolusjon viser hvordan den kraftige symbolikken til solen og himmellegemene har blitt en refleksjon av menneskehetens dype åndelige søken, og letter overgangen fra avgudsdyrkelse til en monoteistisk forståelse av guddommelig virkelighet. Denne transformasjonsprosessen forankret ikke bare troen på en høyere makt, men endret også for alltid landskapet for religiøs tenkning, og beviste at selv gamle myter kan bli grunnlaget for et nytt nivå av åndelig forståelse av verden.

Hvordan forholder de babylonske gudsbildene seg til oppfatningen om den sanne Gud, og hvilken rolle spiller disse bildene i dannelsen av religiøse oppfatninger?

De babylonske gudsbildene, uttrykt gjennom dyrebilder og dyrekretstegn, representerer et gammelt symbolsk system som ble lagt over senere forestillinger om en enkelt og sann Gud. Disse bildene, som det fremgår av materialet, ble brukt i hellige rom og hadde en uttalt forbindelse med himmelfenomener. For eksempel sier en passasje fra kilden lenke txt:

«Dyrebildene som er malt på veggene i Herrens hus, er ikke annet enn de babylonske stjernegudene, avbildet som dyr i dyrekretsens himmelske sirkel, for selv kjerubene som bærer tronen til Adonai, Herren Gud den Høyeste, er de bevingede kalvene til den assyrisk-babylonske Kherubu (Esek. I, 6–7). Solen, blant stjernene, er Herren Gud, Adonai-Adon-Tammuz, blant de andre gudene, Guds sønner: 'Jeg sa: Dere er guder, og Den Høyestes sønner er dere alle'» (kilde: lenke txt).

Denne passasjen viser at de babylonske symbolene som representerte guddommen i form av dyr, ble en del av den visuelle og kulturelle arven som ideen om en enkelt, sann Gud senere ble dannet gjennom. I dette systemet er den sanne Gud assosiert med solen, og ruver over andre guddommer og symboler, noe som understreker forskjellen mellom sann tilbedelse og avgudsdyrkelse. Det vil si at til tross for at babylonske bilder og lån fra astronomisk symbolikk opprinnelig hadde mange former, var det deres transformasjon og nytolkning innenfor den monoteistiske tradisjonen som bidro til dannelsen av religiøse ideer, der den sanne Gud fremstår som den høyeste og eneste virkeligheten, og overgår alle jordiske og stjernebilder.

Dermed spilte babylonske gudsbilder en viktig rolle i utviklingen av religiøs symbolikk, og tjente som et utgangspunkt for den kulturelle transformasjonen og nytolkningen av de bildene som til slutt fikk en ny, sublim betydning i sammenheng med begrepet om den sanne Gud.

Støttende sitat(er):
«Dyrebildene som er malt på veggene i Herrens hus, er ikke annet enn de babylonske stjernegudene, avbildet som dyr i dyrekretsens himmelske sirkel, for selv kjerubene som bærer tronen til Adonai, Herren Gud den Høyeste, er de bevingede kalvene til den assyrisk-babylonske Kherubu (Esek. I, 6–7). Solen, blant stjernene, er Herren Gud, Adonai-Adon-Tammuz, blant de andre gudene, Guds sønner: 'Jeg sa: Dere er guder, og Den Høyestes sønner er dere alle'» (kilde: lenke txt).