I dag kan vi med entusiasme spore den fantastiske veien til utviklingen av menneskelig bevissthet, der mennesket og naturen ved tilværelsens begynnelse ble presentert som en helhet.

Bevissthetens fremvekst: Veien fra primær enhet til objektiv oppfatnin

I dag kan vi med entusiasme spore den fantastiske veien til utviklingen av menneskelig bevissthet, der mennesket og naturen ved tilværelsens begynnelse ble presentert som en helhet. På den tiden var grensene mellom søvn og våkenhet, mellom virkelighet og fantasi, uklare, og primitiv bevissthet fungerte som en emosjonell projeksjon, noe som ga naturfenomener et personlig utseende og betydning. Det var gjennom denne direkte sansekontakten at tidlige mennesker, som uskyldige barn, så i verden rundt seg en refleksjon av sine egne følelser og forventninger, og gjorde naturen til noe levende og bevisst.

Senere, da tenkningen ble mer strukturert, ble bevisstheten til et kraftig verktøy for å forstå verden, slik at vi kunne transformere vår umiddelbare opplevelse til objektiv mening. I denne prosessen ble ikke den personlige erfaringen oppløst, men tvert imot harmonisk sammenvevd med den objektive virkelighetens uforanderlige lover. Hvert øyeblikk av kognisjon, enten det er lek, tale eller kreativt selvuttrykk, avslører en tverrgående forbindelse mellom vårt indre liv og den ytre verden, og skaper en helhetlig kosmisk prosess der personlig følelse og objektiv sannhet er ett.

Dermed illustrerer utviklingen av bevissthet hvordan den fra de første projeksjonene av den indre verden på naturen utviklet seg til en universell forståelsesmekanisme som forener det subjektive og det objektive. Denne veien fra primær enhet med naturen til en meningsfull oppfatning av ytre virkelighet viser at alle fasetter av vårt vesen, fra enkle sensasjoner til komplekse kognitive prosesser, er en integrert del av den universelle, inspirerende og dynamiske prosessen med å lære om verden.

Hvordan oppsto bevissthet og hvilken rolle spiller den i vår forståelse av verden?

I disse kildene ser man at bevissthetens opprinnelse er assosiert med den opprinnelige uatskilleligheten mellom menneske og natur, når grensene mellom subjektiv persepsjon og objektiv virkelighet ennå ikke er skissert. I de tidlige stadiene av utviklingen av menneskelig tenkning manifesterte bevisstheten seg i form av en personlig projeksjon på omverdenen. Dermed oppfattet det primitive mennesket ikke bare verden som å ha bevissthet, men projiserte også sine indre følelser og forventninger på naturfenomener, og ga dem et personlig utseende og betydning. Dette viser at bevissthet oppsto som en måte å tolke verden på gjennom direkte emosjonell og sensorisk kontakt, der forskjellen mellom søvn og våkenhet, mellom virkelighet og fantasi, var uklar.

Videre spiller bevissthet en avgjørende rolle i vår forståelse av verden, siden den lar oss transformere umiddelbar opplevelse til objektiv mening. Vi reagerer ikke bare på ytre stimuli, men takket være bevisstheten oppfatter vi den ytre virkeligheten som en integrert prosess, der både "essensen" og selve bevisstheten er til stede. Dette lar oss ikke bare oppfatte verden, men gir også vår forståelse en objektiv retning, i form av det som kan kalles objektiv mening. På denne måten smelter tenkning og erfaring sammen til en enkelt helhet, og hver av våre kognisjoner blir en del av en større prosess som legemliggjør både personlighetselementet og de uforanderlige lovene i den objektive verdensordenen.

Støttende sitat(er):

«Ikke bare har han verdens bevissthet, men han innbiller seg at verden også, som ham, har bevissthet. Som et barn som snakker til hunden sin eller til dukken sin som om de forsto ham, tror villmannen at fetisjen hans vil lytte til hva han sier til ham, og stormskyen tenker på ham og jager etter ham. Faktum er at det naturlige, primitive menneskets ånd ennå ikke er atskilt fra naturen og trekker ingen grense mellom søvn og våkenhet, mellom virkelighet og fantasi. Dermed var det guddommelige ikke noe objektivt, tvert imot, det var bevissthetens subjektivitet projisert utad, personaliseringen av verden. Begrepet om det guddommelige har oppstått fra sansen for det guddommelige, og sansen for det guddommelige er ikke annet enn en vag og begynnende følelse av personlighet som strømmer ut. Strengt tatt er det umulig å snakke om et skille mellom det ytre og det indre, det objektive og det subjektive i forhold til sansen for det guddommelige. Så lenge det er en følelse av det guddommelige, blir denne forskjellen ikke realisert." (Kilde: lenke txt)

Husserl og Jakob, men ikke Avenarius med sin «rene erfaring», var våre veiledere i å etablere denne primære gaven. Fra Husserl tar vi hans lære om «essenser», [og] supplerer den i den forstand at «handling», «mening» og «objekt» er opprinnelig enhet, først da oppløst i abstraksjon, får vi begrepet objektiv mening, der (i betydning) «essens» og «bevissthet» er uatskillelig tilstede. Tenkning, det vil si å oppleve, er en objektiv omstendighet; den er preget av «bevissthetstilstander» like mye som av «objekttilstander». Det er grunnen til at det på de høyere stadiene av utviklingen av objektiv mening er mulig å snakke for eksempel om kunnskap som en kosmisk prosess osv. Når det gjelder de lavere stadiene av objektiv mening, deltar en mindre «del» av det såkalte eksisterende «del», men selv her er de nødvendige elementene av «erkjennelse» til stede: en flytende objektiv omstendighet, eller objektiv mening, som deretter differensieres til subjektet og objektet for «erkjennelse». Vi har sagt at det er lettere å overbevise seg selv om tilstedeværelsen og konkretiteten av objektiv mening i de såkalte komplekse tilstandene. Etter å ha blitt overbevist her, kommer vi nødvendigvis til den konklusjon at hver erfaringsprosess også bevarer i seg selv begynnelsen til denne objektive meningen, uansett hvor enkel og ubetydelig den måtte være. Enhver forståelse, hver prosess med å lese, skrive, spille piano, holde en tale, etc., etc., hvis disse prosessene går jevnt, uten vanskeligheter, uten spesiell refleksjon over dem, er alle funksjoner av objektiv mening, funksjoner av "ren" og ikke strukturell, ukomplisert bevissthet. (Kilde: lenke txt)

Fra det presenterte materialet kan det dermed konkluderes med at bevissthet oppstår som en primær, personlig måte å oppfatte verden på, der det subjektive og det objektive ikke er klart atskilt, og deretter utvikler seg til en mekanisme der meningsfull og målrettet erkjennelse oppstår. Det blir en kanal der personligheten forener de objektive lovene og strukturene i den ytre virkeligheten, og gir dermed en dyp og omfattende forståelse av verden.