Noen ganger vekkes den indre følelsen av at alt kollapser i øyeblikk når den vanlige livsorden plutselig er truet.

Kollapsens øyeblikk: Hvordan kriser forandrer vår verden og oss selv

Noen ganger vekkes den indre følelsen av at alt kollapser i øyeblikk når den vanlige livsorden plutselig er truet. I slike perioder med global endring og personlige utfordringer endrer vårt syn på verden seg, som om de vanlige støttene begynner å løse seg opp i strømmen av uforutsigbarhet. Denne følelsen av «flytende eksistens», når stabilitet viker for kaos, gjenspeiles ikke bare i våre tanker, men også i sosiale omveltninger, når de politiske og sosiale sfærene opplever dype kriser og transformasjoner.

Personlig opplevelse av brå endring – når huset, et symbol på trygghet, endrer seg på et øyeblikk – fremkaller en følelse av meningsløshet og endeløs tid som har mistet sine vanlige rammer. Disse øyeblikkene er vanligvis ledsaget av indre angst og krever at vi revurderer våre verdier, tro og meningen med tilværelsen. Lignende følelser oppstår under historiske omveltninger, når store hendelser tvinger oss til å tenke på endeligheten i den kjente verden og begynne å lete etter nye landemerker.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at slike opplevelser, selv om de er fylt med drama, kan tjene som en katalysator for indre vekst og nye syn på livet. Den spontane ødeleggelsen av de gamle fundamentene gir opphav til en sjanse til fornyelse og nytenkning av alt som virket urokkelig for oss, og åpner veien for en dypere forståelse av vår egen essens og historiske prosesser.

I hvilke øyeblikk i livet ditt hadde du følelsen av at verden kollapset og alt gikk under?

Fra min livserfaring oppsto følelsen av at verden kollapser og at alt tar slutt med jevne mellomrom i de øyeblikkene da det virket som om grunnlaget for den vanlige orden forsvant under angrepet av globale og personlige kriser, da det gamle, som virket ubevegelige, plutselig begynte å gå i oppløsning foran øynene våre.

Derfor, i perioder med grunnleggende endring i vår forståelse av verden, når det kommer en tid da tradisjonelle forestillinger om kosmos og orden ikke lenger gjelder, har en viss eskatologisk angst blitt følt. En av disse opplevelsene beskrives slik:
«Men denne pessimismen er ikke absolutt, men relativ ... Verden kommer til en flytende tilstand. … Mennesket er omgitt av kosmisk uendelighet, over- og infraverdener. … Motsetningene mellom disse to prosessene er uløselige innenfor denne verdens grenser» (kilde: lenke txt).

Lignende følelser vokser i perioder med sosial omveltning, når verden rundt befinner seg i en tilstand av smeltet ustabilitet, når det politiske livet, ser det ut til, mister sin form og stabilitet:
«Menneskehetens nåværende tilstand bestemmes av to øyeblikk som ... gir det nåværende sosiale livet en spesielt tragisk karakter. … Det politiske livet er i en smeltet tilstand, ustabilitet hersker overalt ...» (kilde: lenke txt).

Personlig erfaring, da livet i det mest uventede øyeblikket ble avbrutt med det samme skarpe slaget, da det vanlige livsløpet plutselig kom til en tilstand av ekstrem ustabilitet, gjenspeiles i ordene:
«Og sprekker og synker, det pleide å være et hus; På et visst tidspunkt er det ikke lenger et hus. … Å, med hvilken skarphet følte jeg da nytteløsheten i menneskelige gjerninger! … Det ble plutselig klart for meg at "tiden har kommet ut av sine spor" (kilde: lenke txt).

Også globale historiske omveltninger og revolusjonær uro vekker i hjertet en følelse av en uunngåelig slutt:
«En stor omveltning finner sted ... Hele verden kollapser ... Er ikke dette verdens undergang?" – ... Enhver verdenshistorisk revolusjon er et fjellovergang, ... slutten på verdenshistorien ...» (kilde: lenke txt).

Til slutt, personlige modenhetskriser, når mange års erfaring er lagt bak seg, og det ser ut til at alle anstrengelser har vært forgjeves fremover, er også farget av en følelse av tilværelsens endelighet:
«Alle fem milliarder ruller ned i avgrunnen, og de tror at de bygger en sivilisasjon. … Når alt kommer til alt, når en person blir over femti, ... det ser ut til at livet har lidd en fullstendig kollaps i alt» (kilde: lenke txt).

Øyeblikk som disse, enten de konfronteres med massive historiske og sosiale omveltninger eller plutselige personlige kriser, skaper en følelse av at verden kollapser, og alt som var så pålitelig og sikkert gir plutselig plass til usikkerhet og oppløsning.

Støttende sitat(er):
«Men denne pessimismen er ikke absolutt, men relativ, og det messianske håpet forblir i den. … Verden, planeten vår, ble rystet. … Mennesket er omgitt av kosmisk uendelighet...» (Kilde: lenke txt)
"Menneskehetens nåværende tilstand bestemmes av to øyeblikk ... Det politiske livet er i en smeltet tilstand ...» (Kilde: lenke txt)
«Og sprekker og synker, det pleide å være et hus; … Med hvilken skarphet følte jeg da nytteløsheten i menneskelige gjerninger! …" (Kilde: lenke txt)
«En stor omveltning finner sted ... Hele verden kollapser ... Er ikke det verdens undergang?» (Kilde: lenke txt)
«Alle fem milliarder ruller inn i avgrunnen, ... det ser ut til at livet har lidd en fullstendig kollaps i alt...» (Kilde: lenke txt)