En ensom stemme i likegyldighetens hav
I en verden der personlige dramaer og indre motsetninger overveldet alle, befinner dikteren seg i episenteret for en ubemerket tragedie. I sin egen kamp med harme og forvirring glemmer samfunnet at noen ganger kommer sanne tanker ikke fra ytre konflikter, men fra dyp personlig erfaring. Dikteren, tynget av sine ambisjoner om å formidle det innerste, forblir på sidelinjen av oppmerksomheten, hans kreative kall drukner i støyen av andres personlige bekymringer. Energien i samfunnet er så oppslukt av indre plager at det ikke føler seg ansvarlig for den tapte muligheten til å høre et viktig ord som kan bringe lys og forståelse til denne komplekse verden. I denne situasjonen kan hver enkelt av oss tenke på verdien av å kunne lytte til andre og dele ensomhetens byrde, fordi ordenes sanne kraft kan gjenopplive styrke selv blant glemselens steiner.
Hvorfor, ifølge teksten, er samfunnet ikke klar over sitt ansvar og føler seg ikke skyldig for sitt forhold til forfatteren?Ifølge teksten er samfunnet ikke klar over sitt ansvar og føler seg ikke skyldig over forholdet til forfatteren, fordi det er for oppslukt av sine egne indre konflikter, harme og forvirring. Dikteren blir overlatt til seg selv nettopp fordi publikum er så revet med av deres personlige og kollektive bekymringer at de ikke engang legger merke til hans arbeid og forsøk på å formidle noe viktig.Støttende sitat(er):«Da alle vendte seg bort fra dikteren, følte han ensomhet som et uunngåelig utfall, men samfunnet følte seg ikke skyldig for det. Publikum, fullstendig nedsenket i deres krangling, harme og forvirring, la ikke engang merke til arbeidet hans, og heller ikke hans forsøk på å formidle noe viktig. Han tok feil da han forestilte seg at han var en lykkelig eksponent for en universelt betydningsfull kraft. Drivere og symboler vil stige opp fra steinene.» (Kilde: lenke txt, side: 1407)