Når de gamle erfaringslærene til Buddha, Tsongkhapa og Milarepa blir utsatt for et forsøk på logisk systematisme, begynner deres opprinnelige dybde å miste den personlige og transcendentale opplevelsen som er så vanskelig å formidle med ord.

Lamaisme: En filosofi som mister sin essens

Når de gamle erfaringslærene til Buddha, Tsongkhapa og Milarepa blir utsatt for et forsøk på logisk systematisme, begynner deres opprinnelige dybde å miste den personlige og transcendentale opplevelsen som er så vanskelig å formidle med ord. Lamaismen, som streber etter å gi buddhismen en klar filosofisk form, befinner seg fanget i kunstig forståelse, der sanne aspekter som er utilgjengelige for diskurs blir offer for rasjonalisering. Denne tendensen strider mot selve naturen til den buddhistiske veien, som alltid har vært avhengig av direkte erfaring og indre transformasjon, snarere enn av tørre dogmer eller systematiserte ordninger. Den historiske konteksten viser at tradisjonene i Tibet, som fortsatt står ved veiskillet med sjamanismen, ble påvirket av predikanter som hevdet fornektelsen av Guds eksistens. En slik tilnærming økte bare motsetningene og forvirret åndelig utvikling, og etterlot den umåtelige energien av psykisk erfaring tapt i rammebegreper. Som et resultat fører forsøket på å gjøre empirisk, levende praksis til et strengt filosofisk system uunngåelig til en forvrengning av den opprinnelige essensen, der hver logisk forklaring blir en barriere for en direkte forståelse av sannheten.

Hvorfor er ikke lamaistene i stand til å tolke læren til Buddha, Tsongkhapa og Milarepa riktig?

Hovedårsaken er at lamaistene forsøker å gi læren karakter av en logisk systematisert filosofisk konstruksjon, mens den opprinnelige essensen av den buddhistiske læren, så vel som læren til slike personligheter som Buddha, Tsongkhapa og Milarepa, alltid har holdt seg på det empiriske nivået og har vært blottet for diskursiv deskriptivitet. Derfor, når lamaister prøver å «forstå» og definere noe som i sin natur ikke egner seg til verbal formulering, forvrenger de uunngåelig den opprinnelige betydningen.

Som nevnt i en av kildene:
«Dette vakuumet, der menneskets sjel må oppløses sporløst, er det ønskede målet for lamaistene. Lamaismen prøver å forstå buddhismen filosofisk, men buddhismen gjorde ikke forsøk på å forstå og definere nirvana, for det ville definisjonen av nirvana i en verbal formulering være ødeleggelsen av nirvana i seg selv. Buddhismen stoppet på empirismens nivå, og plasserte selve den menneskelige psyken i unaturlige forhold med kunstig hemming av mentale prosesser. Buddhismen bryr seg ikke om Guddommen, heller ikke om sjelen, heller ikke om den metafysiske verden, eller om universets begynnelse eller slutt. For ham er selve eksistensen identifisert med begrepet ondskap; det er en dissonans som stadig plager mennesket.» (kilde: lenke txt)

Et annet viktig poeng ligger i den kulturelle og historiske konteksten. De tibetanske folkene hadde ennå ikke beveget seg helt bort fra sjamanisme, og ankomsten av buddhistiske predikanter ble ledsaget av påstanden om at det ikke finnes noen Gud, noe som ga rom for mange tolkninger, der ulike former for eksistens ga plass til psykisk energi. Dette er uttalt som følger:
«En av disse øyene er lamaismens verden. Substratet som «frøs» Tibet og forsinket dets åndelige utvikling i førbibelsk tid, var buddhismen. Faktum er at i buddhismen er det ingen idé om Gud ... I henhold til logikken i religiøs utvikling kunne de etter en tid akseptere ideen om den ene Guddommen og ta fatt på den universelle utviklingsveien... Men buddhistiske predikanter kom til dem og sa at det ikke finnes noen Gud.» (Kilde: lenke txt)

Dermed fører forsøket på å transformere erfaringserfaring og indre transformasjon til et strengt filosofisk system til det faktum at de dype, ubeskrivelige aspektene ved læren til Buddha, Tsongkhapa og Milarepa mister sin essens. En korrekt forståelse av disse læresetningene krever erkjennelsen av at sannheten ikke fullt ut kan forstås av logikk og beskrives ved hjelp av diskursiv tenkning, som blir hovedproblemet i deres tolkning av lamaister.

Støttende sitat(er):
«Dette vakuumet, der menneskets sjel må oppløses sporløst, er det ønskede målet for lamaistene. Lamaismen prøver å forstå buddhismen filosofisk, men buddhismen gjorde ikke forsøk på å forstå og definere nirvana, for det ville definisjonen av nirvana i en verbal formulering være ødeleggelsen av nirvana i seg selv. Buddhismen stoppet på empirismens nivå, og plasserte selve den menneskelige psyken i unaturlige forhold med kunstig hemming av mentale prosesser. Buddhismen bryr seg ikke om Guddommen, heller ikke om sjelen, heller ikke om den metafysiske verden, eller om universets begynnelse eller slutt. For ham er selve eksistensen identifisert med begrepet ondskap; det er en dissonans som stadig plager mennesket.» (kilde: lenke txt)

«En av disse øyene er lamaismens verden. Substratet som «frøs» Tibet og forsinket dets åndelige utvikling i førbibelsk tid, var buddhismen. Faktum er at i buddhismen er det ingen idé om Gud ... I henhold til logikken i religiøs utvikling kunne de etter en tid akseptere ideen om den ene Guddommen og ta fatt på den universelle utviklingsveien... Men buddhistiske predikanter kom til dem og sa at det ikke finnes noen Gud.» (Kilde: lenke txt)