Dyp harmoni eller smertefull avvisning
Hver av oss drømmer om en verden der idealene om selvopphør og gjensidig kjærlighet blir en realitet, og danner en integrert enhet av personligheten. Men når vår tro på betingelsesløs kjærlighet ikke gjenspeiles i andres handlinger eller i våre egne erfaringer, begynner det å oppstå en anspent konflikt på innsiden. Dette gapet mellom høye idealer og hard virkelighet skaper et tomrom der det er mangel på gjensidig giverglede, noe som fremkaller en følelse av indre ufullstendighet. Slik inkonsekvens fører til at en person oppfatter mangelen på respons som en personlig fiasko, og smertefulle følelser vokser gradvis til negativitet, til og med til hat. Tross alt er sann selvbekreftelse bare mulig gjennom levende, gjensidig giverglede, der hvert øyeblikk av personligheten samhandler med andre og bekrefter gjensidighet. Når denne forbindelsen ikke blir funnet, forblir våre indre ambisjoner utilfredsstilte, noe som får oss til å oppleve ikke bare skuffelse, men også dyp indre smerte.Til syvende og sist viser søket etter autentisk kjærlighet og forståelse seg å være en vanskelig oppgave hvis virkeligheten ikke oppfyller våre høye forventninger. Denne utfordringen krever ikke bare en revisjon av personlig tro, men også søken etter nye måter å samhandle med verden på, der alle kan føle seg hørt og verdsatt. Dermed blir den indre konflikten mellom ens egne idealer og den ytre verdens ufullkommenhet en kraftig stimulans for personlig vekst og nytenkning av verdier.
Hvordan kan et internt misforhold mellom tro og handlinger forårsake negative følelser som hat?Når en person er overbevist om at personens sanne enhet må uttrykkes gjennom ubetinget selvoppgivelse og gjensidig kjærlighet, og hans faktiske handlinger eller verdens reaksjoner ikke samsvarer med disse troen, oppstår en dyp indre disharmoni. Et slikt avvik mellom idealer og virkelighet fremkaller en følelse av ufullstendighet – et indre vakuum der kjærligheten er utilstrekkelig. I en slik situasjon kan personen begynne å oppfatte mangelen på gjensidig å gi som en svikt i verdiene hans, noe som genererer en smertefull følelse som utvikler seg til negative følelser som hat. Som forklart i en av kildene, oppstår hat nettopp som mangel på kjærlighet: «Hat er mangel på kjærlighet. Faktisk manifesterer kjærligheten seg i den symfoniske personligheten som den gjensidige giveren av sine øyeblikk. Men øyeblikket gir seg ikke til tomhet, men til andre øyeblikk, og ikke forgjeves, men for deres skyld: for å bekrefte dem. Derfor, hvis påstanden min møter en hindring, koker det ned til det faktum at andre øyeblikk i verden ikke ønsker å gi seg nok til meg og ikke gir nok til meg. Min påstand hviler på deres treghet, slik deres påstand hviler på min.» (Kilde: lenke txt)Derfor, når indre tro krever full dedikasjon og enhet, og handlingene til ens egne eller andre ikke samsvarer med disse høye idealene, skaper dette en konflikt som oppleves som en smertefull avvisning og negativitet. En person begynner å føle at hans sanne verdier ikke gir gjenklang i verden, og denne interne uoverensstemmelsen provoserer negative følelser opp til hat. Støttende sitat(er):«Hat er kjærlighetens utilstrekkelighet. Faktisk manifesterer kjærligheten seg i den symfoniske personligheten som den gjensidige giveren av sine øyeblikk. Men øyeblikket gir seg ikke til tomhet, men til andre øyeblikk, og ikke forgjeves, men for deres skyld: for å bekrefte dem. Derfor, hvis påstanden min møter en hindring, koker det ned til det faktum at andre øyeblikk i verden ikke ønsker å gi seg nok til meg og ikke gir nok til meg. Min påstand hviler på deres treghet, slik deres påstand hviler på min.» (Kilde: lenke txt)