Historiske tråder om forfølgelse av kristne: Religion, lov og politikk i konfliktens episenter

Når man kaster seg ut i antikkens turbulente sider, er det umulig å ikke legge merke til hvordan den komplekse sammenvevingen av juridiske normer, religiøse tradisjoner og politiske ambisjoner la grunnlaget for forfølgelsen av de første kristne.

Overskrift

Historiske tråder om forfølgelse av kristne: Religion, lov og politikk i konfliktens episenter

Når man kaster seg ut i antikkens turbulente sider, er det umulig å ikke legge merke til hvordan den komplekse sammenvevingen av juridiske normer, religiøse tradisjoner og politiske ambisjoner la grunnlaget for forfølgelsen av de første kristne. Under forhold der statsordenen var bygget på hedenske tradisjoner og streng overholdelse av religiøse og juridiske normer, ble de kristnes nektelse av å ære de etablerte guddommene ikke oppfattet som en personlig bekjennelse, men som en utfordring til selve essensen av statsideologien. Fraværet av de vanlige symbolene på religion – templer, statuer og rituelle ritualer – gjorde deres tro til en radikal avvisning av allment aksepterte sosiale normer, noe som uunngåelig fremprovoserte politisk og ideologisk fiendtlighet.

I dypet av den historiske prosessen tydde statsmakten ofte til juridiske mekanismer for å eliminere de som ble ansett som en trussel mot stabiliteten til det ideologiske systemet. Kristne samfunn, ifølge mange historikere, var farlige, siden deres avvisning av tradisjonelle hedenske kulter ble oppfattet som en forbrytelse mot den etablerte religiøse orden. Dermed var forfølgelsen ikke så mye et resultat av massehat som et resultat av statens ønske om å beskytte sitt verdisystem og opprettholde rettsstaten.

Interessant nok tilslører den moderne historieoppfatningen ofte de smertefulle sidene av forfølgelse, og presenterer kristendommen som en kraft som senere ble et instrument for å undertrykke andre synspunkter. Over tid har offisiell doktrine og utbredt offentlig aksept bidratt til at temaene tidlig forfølgelse har blitt mindre fremtredende i kulturell og vitenskapelig diskurs. Dette historiske hukommelsestapet tillater ikke det moderne samfunnet fullt ut å forstå kompleksiteten og det mangefasetterte samspillet mellom religion, lov og politikk som har avgjort skjebnen til millioner av mennesker.

Når vi studerer opprinnelsen til forfølgelsen av kristne, ser vi hvordan kombinasjonen av ideologiske motsetninger og statlig nødvendighet skapte forhold der en av verdens eldste religioner befant seg i veikrysset mellom motstridende interesser. Energien i historisk analyse hjelper ikke bare til å føle tidsånden, men får deg også til å tenke på hvordan fortiden former vår nåtid og fremtid.

Hvilke grunner kan bidra til forfølgelse av kristne, og hvorfor tar ikke Vesten tilstrekkelig hensyn til dette?

Spørsmålet består av to sammenhengende deler. For det første identifiserer noen historikere flere grunnleggende grunner for forfølgelse av kristne. For det første brudd på de etablerte religiøse og juridiske normene – tross alt krevde tradisjonelle hedenske lover at alle undersåtter skulle ære gudene, og de kristnes nektelse av å oppfylle denne plikten ble oppfattet som en forbrytelse mot grunnlaget for statsreligionen. For eksempel, som nevnt:
«Først og fremst kunne det bevises at kristne ikke tilber guder i henhold til loven. Ikke bare det tolvte bordet, men også sedvaneloven sa at en god fyrste skulle ære gudene som han selv... Maecenas' råd til Augustus er kjent. Og siden de kristne nektet å tilbe gudene, kunne de alltid ipso facto bli anklaget for det grekerne kaller aqeoths, og på det romerske språket sacrilegium (forbrytelse mot religionen).» (Kilde: lenke txt)

For det andre gjorde fraværet av kultattributter som er kjent for hedninger – templer, statuer, ofringer – den kristne tro fremmed for den allment aksepterte religiøse ordenen i staten. Dette ble oppfattet som en radikal avvisning av sosiale normer, noe som skapte politisk og ideologisk fiendtlighet:
«De kristne hadde verken templer eller statuer av guder, eller ofringer eller røkelse, det vil si at de ikke hadde det som hedningene trodde på religionens essens i. Som et resultat betraktet de romerske myndighetene og folket kristendommen som en negasjon av all religion, en ugudelig doktrine som var fiendtlig innstilt til gudene og styrtet statens grunnleggende lover...» (Kilde: lenke txt)

I tillegg spilte det politiske klimaet en rolle. Statsmyndighetene, som stolte på rettsvitenskap og vedtatte lover, oppfattet noen ganger det evangeliske samfunnet som en trussel mot stabiliteten til statens ideologi, og innrømmet dermed ideen om at «du ikke har noen rett til å eksistere». Dette understrekes i analysen av politiske holdninger til kristne, der det pekes på at forfølgelse skjedde mindre som en manifestasjon av massehat, men snarere som en tvungen konsekvens av statens manglende vilje til å anerkjenne et legitimt rettslig grunnlag i den nye religionen.

For det andre kan spørsmålet om hvorfor Vesten i dag ikke tar tilstrekkelig hensyn til forfølgelsen av kristne forklares med den historisk etablerte posisjonen. Etter at kristendommen ble etablert på statlig nivå, var det vanlig å presentere denne religionen ikke bare som et offer for forfølgelse, men også som en kraft som i seg selv senere ble en støtte for forfølgelse av andre synspunkter. Derfor, i vestlig historieskrivning og offentlig bevissthet, blir de positive sidene ved den kristne tradisjonen ofte vektlagt, og ignorerer eller minimerer de smertefulle sidene av tidlig forfølgelse. Følgende passasje antyder dette:
«Bevisene i tekstene virker for meg ugjendrivelige, men når de påberopes, oppstår en veritabel storm av protester, et kor av forbannelser, nå nesten universelle, ettersom de siste nominelle kristne villig slutter seg til. Kanskje disse tekstene i seg selv har blitt så sterke at det er et snev av polemikk og forfølgelse i selve det faktum å referere til dem...» (Kilde: lenke txt)

Den viser at forsøk på kritisk refleksjon over volden som oppleves ofte blir møtt med sterk motstand, da den strider mot vestlige samfunns dypt forankrede tradisjoner og selvidentifisering, der kristendommen alltid har vært assosiert med høyere verdier. Som et resultat blir slike emner ikke mye diskutert i det kulturelle og vitenskapelige miljøet i Vesten, noe som fører til en tilsynelatende likegyldighet til de historiske fakta om forfølgelse.

Støttende sitat(er):

«Først og fremst kunne det bevises at kristne ikke tilber guder i henhold til loven. Ikke bare det tolvte bordet, men også sedvaneloven sa at en god fyrste skulle ære gudene som han selv... Og siden de kristne nektet å tilbe gudene, kunne de alltid ipso facto bli anklaget for det grekerne kaller aqeoths, og på det romerske språket sacrilegium (forbrytelse mot religionen).» (Kilde: lenke txt)

«De kristne hadde verken templer eller statuer av guder, eller ofringer eller røkelse, det vil si at de ikke hadde det som hedningene trodde på religionens essens i. Som et resultat betraktet de romerske myndighetene og folket kristendommen som en negasjon av all religion, en ugudelig doktrine som var fiendtlig innstilt til gudene og styrtet statens grunnleggende lover...» (Kilde: lenke txt)

«Bevisene i tekstene virker for meg ugjendrivelige, men når de påberopes, oppstår en veritabel storm av protester, et kor av forbannelser, nå nesten universelle, ettersom de siste nominelle kristne villig slutter seg til. Kanskje disse tekstene i seg selv har blitt så sterke at det er et snev av polemikk og forfølgelse i selve det faktum å referere til dem...» (Kilde: lenke txt)

Dermed har skjæringspunktet mellom religiøse, juridiske og politiske faktorer skapt et miljø for forfølgelse av kristne. Og i Vesten, etter århundrer med kristen dominans i kulturen, blir historien om tidlig forfølgelse ofte tolket gjennom prismet til offisiell doktrine, noe som fører til at problemet ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet.