Den utfordrende kunsten å tilgi: Håndtere indre byrder
I dagens verden, hvor fortidens klager og smerter fortsetter å forgifte vår indre verden, blir spørsmålet om tilgivelse en reell test. Denne prosessen krever en nådeløs innsats for å frigjøre seg fra tilbakevendende sår som er som tunge splinter som sitter fast i sjelen. Hver tilgivelse er ikke bare en formell handling, men en dyp indre kamp med fortiden, som minner oss om at det ikke alltid er lett å bli kvitt ekkoet av smerte.
Samtidig er tilgivelse nært knyttet til kunsten å være tålmodig og oppmerksom på egne følelser. Å nekte å akkumulere negativitet bidrar til å opprettholde åndelig harmoni, og aktivt arbeid med seg selv blir et skjold mot harmens destruktive kraft. Ellers er det som om vi har i oss et «hus uten dører», der den akkumulerte smerten fratar oss reell kommunikasjon med verden og oss selv.
På denne måten blir evnen til å tilgi, sammen med evnen til å tolerere og opprettholde bevissthet, et sentralt element i indre frihet. Å overvinne interne barrierer og bli kvitt harme lar deg ikke bare finne trygghet, men også skape rom for dype, sanne forbindelser med andre. Denne veien krever mot og konstant introspeksjon, men bare den er i stand til å gjenopprette glede og fylde i livet.
Hva er det vanskeligste: å tilgi, tolerere eller la alt være uten tilsyn, og hvordan påvirker dette vår indre verden?
Fra passasjene som presenteres, er det klart at vanskeligheten med tilgivelse er sentral fordi den krever konstant frigjøring fra repeterende harme som kan skade våre hjerter og indre fred som en tung splint. For eksempel sier en av tekstene:
«Det er ingen grunn til å snakke om det faktum at tilgivelse er lett. Vi husker alle den gamle vitsen: 'Slutte å røyke? Hva er det! Jeg har kastet den hundre ganger.» Det er vanskelig å tilgi. Vi blir tvunget til å tilgi det samme hundrevis av ganger. Vi tilgir, ydmyker frustrasjon – og den kommer til live som om ingenting hadde skjedd. Inntil sytti ganger sytti er det ikke 490 overtredelser som må tilgis, men én.» (kilde: lenke txt)
Et slikt nådeløst behov for tilgivelse, når krenkelsen fortsetter å leve på innsiden, skaper en dyp indre spenning, som ifølge en annen tekst beskrives som følger:
«Men hvor vanskelig det er å tilgi hvis det er harme i deg, og du ikke kan trekke den ut, som en tung splint! Mange sier: 'Jeg vil gjerne tilgi, men jeg kan ikke glemme.' Men liker en person staten når han splintrer fingeren? Han vil ikke holde en splint i fingeren og si at han føler seg bra. Han har det travelt med å ta ut splinten.» (Kilde: lenke txt)
Manglende evne til å tilgi fører til at indre mørke samler seg, og skiller en person fra den sanne meningen med livet hans. Vi ser at når harme fortsetter å leve i sjelen, blir det en "meningsløs kraft" som oss bort fra verden, gjør oss tilbaketrukket og til slutt kan føre til galskap:
«Dette er selve kraften som skiller oss fra alt og fra alle, lukker oss inne i oss selv, gjør oss ugjennomtrengelige og ugjennomsiktige; den er en meningsløs kraft og begynnelsen på all galskap, for ved å skille oss fra alt, bryter den for oss all forbindelse med Guds verden, fratar oss fellesskap med alt, og lukker for oss vår sanne holdning til alt, som utgjør den rasjonelle meningen (forholdet) til vårt liv.» (Kilde: lenke txt)
Samtidig blir tålmodighet (eller evnen til å tåle lidelse) også presentert som noe vanskelig; Det er forbundet med kamper og prøvelser som krever enorm indre innsats fra en person (se sitater fra " lenke txt" og " lenke txt"). Derimot beskrives det å la alt være uten tilsyn som en farlig tilstand av fravær, der man mister evnen til å beskytte hjerter mot usynlige fiender, og blir som et "hus uten dører" (kilde: lenke txt).
Det kan konkluderes med at hver av disse evnene – tilgivelse, tålmodighet og oppmerksomhet – har sine egne vanskeligheter og betydelige konsekvenser for den indre verden. Men den gjentatte gjentakelsen av tilgivelseshandlingen, som krever at vi hele tiden frigjør smertefulle minner, legger en spesiell byrde på sjelen. Manglende evne til å tilgi fører til at harme akkumuleres og tapper all åndelig styrke fra oss, noe som gir oss en indre skarphet av smerte og fremmedgjøring. Dermed er det tilgivelse som ser ut til å være den vanskeligste testen, som, hvis den ikke overvinnes, for alltid kan forvrenge vår indre tilstand, gjøre den mindre harmonisk og åpen for sanne, dype forbindelser med oss selv og verden rundt oss.
Støttende sitat(er):
«Det er ingen grunn til å snakke om det faktum at tilgivelse er lett. Vi husker alle den gamle vitsen: 'Slutte å røyke? Hva er det! Jeg har kastet den hundre ganger.» Det er vanskelig å tilgi. Vi blir tvunget til å tilgi det samme hundrevis av ganger. Vi tilgir, ydmyker frustrasjon – og den kommer til live som om ingenting hadde skjedd. Inntil sytti ganger sytti er det ikke 490 overtredelser som må tilgis, men én.» (kilde: lenke txt)
«Men hvor vanskelig det er å tilgi hvis det er harme i deg, og du ikke kan trekke den ut, som en tung splint! Mange sier: 'Jeg vil gjerne tilgi, men jeg kan ikke glemme.' Men liker en person staten når han splintrer fingeren? Han vil ikke holde en splint i fingeren og si at han føler seg bra. Han har det travelt med å ta ut splinten.» (Kilde: lenke txt)
«Dette er selve kraften som skiller oss fra alt og fra alle, lukker oss inne i oss selv, gjør oss ugjennomtrengelige og ugjennomsiktige; den er en meningsløs kraft og begynnelsen på all galskap, for ved å skille oss fra alt, bryter den for oss all forbindelse med Guds verden, fratar oss fellesskap med alt, og lukker for oss vår sanne holdning til alt, som utgjør den rasjonelle meningen (forholdet) til vårt liv.» (Kilde: lenke txt)