Ofrene som ble etablert av loven var først og fremst symbolske av natur og spilte rollen som ytre, rituell renselse, som ikke var i stand til å eliminere syndens essens. I de etablerte ritualene fant renselse sted gjennom stenking av blod, en rituell handling som skilte gjenstander og mennesker for Gud, men som ikke fullt ut kunne sone for deres moralske urenhet.
Metaforen om det stille ropet i teologisk sammenheng kan forstås som et uttrykk for et dypt, stille tegn på Guds indignasjon, som til tross for mangelen på vanlige ord likevel formidler et viktig budskap. Denne typen stille påkallelse kan tolkes som bevis på at kosmos selv og til og med de døde (som symboler på evigheten) roper ut om brudd på den guddommelige orden, som krever korreksjon gjennom de kommende straffene. I denne forstand blir fraværet av lyd, eller stillhet, et meningsfullt tegn på nært forestående dom, der hvert stumme atomære bevis på verden er som et "rop" fra sjelen, som fremkaller en bevissthet om feil og behovet for omvendelse.
Israels eksil i den gamle tradisjonen blir forklart som et resultat av historiske og teologiske årsaker. På den ene siden ble denne hendelsen historisk sett oppfattet som en uunngåelig konsekvens av synd, urettferdighet, hjertets hardhet og ulydighet mot budene. En av tekstene understreker at «synd, urettferdighet og hjertets hardhet overfor sin neste er samtidig frafall fra Gud; straffen som er uunngåelig på dommens dag vil være eksil og død» (kilde: 232_1158.txt). Dermed blir eksil sett på som Guds straff for å ha brutt pakten da Israels folk avvek fra den sanne veien.
I den kristne tradisjonen oppfattes selvpisking som en av måtene til askese og omvendelse, der lidenskapelig fysisk avstraffelse betraktes som en vei til åndelig renselse. Det er flere retninger og former for selvtortur, som hver hadde sine egne detaljer og historiske kontekst.