I historien om religiøse ideer inntar bildet av Lucifer en sentral plass, fordi det var gjennom hans handlinger at forståelsen av ondskap som et avvik fra den guddommelige orden ble dannet.

Lucifer: Symbol på stolthet og første forbrytelse

I historien om religiøse ideer inntar bildet av Lucifer en sentral plass, fordi det var gjennom hans handlinger at forståelsen av ondskap som et avvik fra den guddommelige orden ble dannet. Helt i begynnelsen av tradisjonelle tekster er det ikke lagt vekt på positive egenskaper, men på feil som har forårsaket ødeleggelsen av harmonien i væren. Dermed er den grunnleggende ideen at den opprinnelige feilen som oppsto i hjertet til dette største vesenet var et vendepunkt i historien om godt og ondt.

Detaljene i fortellingen beskriver hvordan den første engelen, nær Gud, lot stoltheten ta ham i besittelse, og gjorde hans unikhet til et instrument for selvhevdelse. Denne ekstreme graden av egoisme, betegnet som ønsket om å eie verden utelukkende for seg selv og nektelsen av å utveksle lys med andre, blir sett på som den grunnleggende undergangen og begynnelsen på alt ondt. Bildet av Lucifer, fratatt sann kjærlighet og nåde, blir et symbol på et destruktivt opprør mot den etablerte orden, som til slutt førte til hans avvisning.

Oppsummert kan vi si at vektleggingen i disse eldgamle avhandlingene ikke er på den mulige lyse siden av personligheten, men på de primære kriminelle øyeblikkene – løgner, stolthet og ønsket om uavhengighet fra den høyere viljen. Disse egenskapene, legemliggjort i Lucifer, oppfattes i dag som legemliggjørelsen av den forstyrrede balansen mellom liv og død, mellom godt og ondt. En slik tilnærming lar oss tenke dypere over hvordan ett avgjørende avvik fra den guddommelige planen kan forandre ideen om ondskapens essens i mange århundrer fremover.

Hvorfor anser noen Lucifer eller Satan for å være onde når deres egenskaper kan oppfattes som gode?

Noen anser Lucifer eller Satan for å være onde fordi tradisjonelle religiøse kilder ikke legger vekt på de tilsynelatende positive egenskapene, men de første feilene som fører til ødeleggelse av harmonien i tilværelsen. For eksempel understrekes det i en av tekstene at selv i antikken erklærte Logos at Lucifer var «løgneren og løgnens far», fordi det var i hans hjerte at løgnen ble født, som hevdet: «Nei, du vil ikke dø». Denne løgnen står i kontrast til den naturlige orden av liv og død, og det er gjennom den at bildet av Lucifer er avgrenset som et symbol på avvik fra guddommelig lov (kilde: lenke txt, s. 24-27).

I tillegg, ifølge ideene uttrykt av de hellige fedrene, tillot den første skapte personen i nærheten av Gud – Lucifer – seg selv å gå seg vill i stolthet. En passasje sier: «Ved et uforklarlig innfall ønsket den første personen skapt av ham i nærheten av Gud, den høyeste engelen – Lucifer, eller Lucifer (bæreren av lys), å ha alt bare for seg selv, uten å gi noe til noen. Han beundret seg selv og ble som et selvlukket tomt kar. Denne første synden kalles stolthet...» Slike handlinger blir sett på som en radikal retrett fra Guds nåde og kjærlighet, og gjør hans bilde til personifiseringen av ondskap (kilde: lenke txt).

Til slutt, i en annen tekst, legges det vekt på det faktum at ondskap faktisk kommer fra synden til en engel – hans stolthet, det vil si opprør mot Gud. Den understreker at ønsket om selvhevdelse og uavhengighet fra den guddommelige orden (som manifestert i Lucifer) blir rotårsaken til alt ondt (kilde: lenke txt).

Dermed er det vektleggingen av bedrag, stolthet og opprør mot den guddommelige orden, snarere enn de individuelle tilsynelatende positive elementene som ligger til grunn for hans bilde, som får Lucifer eller Satan til å bli oppfattet som ondskap inkarnert.

Støttende sitat(er):
Da Logos var på jorden, erklærte han at Lucifer var 'løgneren og løgnens far', og beviste dermed at den første tanken om løgn dukket opp i Lucifers hjerte. Denne løgnen er som følger: «Nei, du skal ikke dø.» Satans etterfølgere har gjentatt denne løgnen siden den gang. Den avdøde er helt død og bor ingen andre steder... Når døden kommer, opphører livet. Læren om den udødelige sjel er basert på Satans opprinnelige løgn.» (kilde: lenke txt, s. 24-27)

«Ved et uforklarlig innfall ønsket den første personen skapt av Ham i nærheten av Gud, den høyeste engelen - Lucifer, eller Lucifer (bæreren av lys), å ha alt bare for seg selv, uten å gi noe til noen. Ifølge de hellige fedrene beundret han seg selv og ble så å si et selvlukket tomt kar. Denne første synden kalles stolthet, så egoisme og nå egoisme.» (kilde: lenke txt)

«Således har ondskapen sin opprinnelse i én engels synd. Og denne posisjonen til Lucifer avslører for oss roten til all synd - stolthet, som er opprør mot Gud. Han som først ble kalt til guddommeliggjøring av nåde, ønsket å være en gud i seg selv.» (kilde: lenke txt)