Herren valgte en verbal beskrivelse av døden, siden det er gjennom ordet at en person får muligheten til å syntetisere og leve en dyp forståelse av denne uunngåelige skjebnen. Verbal fortelling dikterer ikke et ferdig, eksternt formet bilde, men stimulerer det indre arbeidet med fantasi og forståelse, noe som kan gjøre oppfatningen av denne overgangen mer mangefasettert og personlig mettet. Med andre ord, ordet lar individet, gjennom aktiv indre opplevelse og syntese av ideer, trenge dypere inn i essensen av dødsfenomenet, og ikke bare observere en ytre manifestasjon som kan være mindre uttrykksfull og ikke bidrar til en så dyp forståelse.
Tatt i betraktning sitatene ovenfor, kan vi si at i disse tekstene oppfattes de høyere kreftene ikke så mye som å blande seg inn i de minste hverdagsøyeblikkene, men som å ha arrangert en orden der lidelse er en integrert del av tilværelsen. På den ene siden beskrives menneskelig pine og lidelse som behovet for å kjenne godt og ondt, som en integrert del av livet i denne tredimensjonale verden. For eksempel sier en av tekstene (kilde: 1186_5925.txt):
Når man analyserer de presenterte kildene, er det ingen direkte indikasjon eller beskrivelse av hvordan de slaviske gudene behandlet ikke-ariske barn i erobringsperioden. Det nærmeste emnet er beskrivelsen av offerritualet nedtegnet av diakonen Leo, som snakker om muringen av et barn i grunnleggelsen av en byfestning som et "bygningsoffer" til gudene. Denne episoden illustrerer at innenfor rammen av den hedenske kulten av barneofring ble rituell betydning tillagt, men forfatteren skiller ikke mellom barn fra forskjellige etniske grupper, spesielt ikke-ariske barn er ikke nevnt.
I dette tilfellet kan betydningen av verset (i sammenheng med de følgende versene) tolkes som følger: i kommunikasjon med Gud er det ikke nødvendig å ty til overdreven ordrikdom eller prangende utseende, siden Gud allerede kjenner våre sanne behov og ønsker. Dette er en oppfordring til oppriktighet og tilbakeholdenhet i bønn, når det viktigste ikke er den ytre formen, men hjertets indre tilstand som er åpen for Gud. Det vil si at den moderne troende bør rette sin innsats mot å etablere et personlig og dypt personlig forhold til Gud, der ord bare er et symbol på oppriktig kommunikasjon, og ikke et middel til å motta en synlig belønning eller anerkjennelse fra andre.
