I den moderne teologiske søken etter ideen om det guddommelige dominerer ofte bildet av Faderen, men i religiøs tenkning er det kraftige forsøk på å inkludere morsprinsippet i panoramaet av det hellige. Denne ideen manifesterer seg ikke så mye som en endring i tradisjonelle dogmer, men som et ønske om å understreke den ubetingede, alttilgivende kjærligheten og primitive livskraften som er iboende i morsprinsippet.
I livet til hver enkelt av oss er det øyeblikk når tiden ser ut til å slutte å flyte i henhold til de vanlige lovene, noe som gir en følelse av plutselig overføring til et annet tidslag. Tenk deg at du på et øyeblikk ser ut til å bli transportert til et sted hvor fortid og fremtid møtes, og grensene mellom dem viskes ut, og etterlater bare nåtidens lysstyrke og en følelse av ukjent mystikk.
I det fartsfylte tempoet i den moderne verden ser det ofte ut til at det å rømme fra deg selv er en måte å opprettholde din uavhengighet på. Men hvis du stopper opp og lytter til deg selv, blir det åpenbart at det å nekte å erkjenne dine egne begrensninger bare øker den indre konflikten. Kjernen i dette fenomenet er behovet for ikke bare å flykte fra vanskelige realiteter, men også fra begrensningene i ens egen personlighet, når en person prøver å unngå det han ikke kan endre eller akseptere.
I moderne filosofisk og teologisk diskurs kan man observere en interessant trend mot å tenke nytt om begrepet allvitenhet. I stedet for den tradisjonelle forståelsen av Gud som besitter ubegrenset kunnskap, legges det vekt på det faktum at hans essens manifesteres gjennom visse kulturelle og språklige sammenhenger. Denne tilnærmingen hevder at guddommelig åpenbaring finner sted gjennom valgt språk, som blir en unik kanal for overføring av hans vilje og essens.
I følelsenes verden fremstår skuffelse for oss som en unik, kompleks smak, som kombinerer skarp bitterhet og en iskald bevissthet om tapte håp. Når vi går inn i dette temaet, kan vi forestille oss ham som en urenhet som ikke bukker under for forvirring med noe og beholder sin renhet som grunnlag for alle våre erfaringer. Denne metaforen hjelper oss å føle at skuffelse ikke bare er en flyktig følelse, men en dypt personlig opplevelse, der hver dråpe gjenspeiler en kompleks palett av følelser.