Forskjellen er at for den troende betyr søken etter ens essens gjennom Gud å vende seg til en ytre, transcendent kilde til nåde, som markerer en personlig transformasjon og en dyp ontologisk forening med det guddommelige. Den troende opplever sin ufullkommenhet, innser det indre behovet for forløsning og tilgivelse, og takket være denne appellen til en ytre kraft, oppnår han livets fylde som mangler i en uavhengig eksistens i seg selv. Forening med Gud innebærer altså at et menneskes sanne «jeg» finner sin oppfyllelse og helbredelse i fylden av Guds barmhjertighet og kjærlighet.
Svaret er at søken etter Gud er en indre og aktiv prosess som ikke kan erstattes av en passiv forventning om hans komme. Det er nødvendig å strebe etter fellesskap med ham selv, siden det er gjennom vår streben og tro at møtet med ham vi søker finner sted. For eksempel sier en kilde tydelig:
Hvis Gud oppfattes som en enhet som er avhengig av mennesker, slutter Guddommens bilde å fremstå som en eksklusiv absolutt kraft, uavhengig av menneskelig erfaring og deltakelse. I dette tilfellet skifter vekten til det faktum at den guddommelige manifestasjonen realiseres i prosessen med menneskelig forståelse og deltakelse, og det guddommelige finner sin refleksjon i menneskets ånd og historie. Det vil si at Guddommens personlighet ikke blir en statisk substans, men en dynamisk prosess der den sentrale plassen er okkupert av menneskets aktive rolle, dets evne til å oppfatte, assimilere og til slutt reflektere det guddommelige innholdet.
Et eksternt bilde kan tjene som en indikator på religiøs tilhørighet gjennom demonstrasjon av visse symboler, navn og tegn som er knyttet til et bestemt religiøst samfunn. For eksempel kan det å bære et kors, et kirkenavn eller bruk av andre tradisjonelle attributter fungere som et eksternt tegn på tilhørighet til kristendommen eller en annen religion. Samtidig er det viktig å skille mellom tilfeller der slik symbolikk gjenspeiler oppriktig indre tro, og tilfeller der bruken bare er estetisk eller til og med overfladisk.
Bønn i sammenheng med kampen mot negativ påvirkning inntar en avgjørende posisjon i de troendes liv, siden det ikke er et enkelt sett med solid-state-ritualer, men et uttrykk for dyp, oppriktig tro og indre vending til Gud. Troende tror at når hjertet vendes til Herren, blir hans beskyttelse reell og omfattende. Viktigst av alt, sann beskyttelse er ikke avhengig av ytre egenskaper som hellig vann eller talismaner, men kommer fra en indre tillit til Guds nåde.
