Kravet om at hun skal tiltales som «Du» kan sees på som et forsøk på å bevare den spesielle, respektfulle og atskilte fra den verdslige naturen til åndelig kommunikasjon. Dette kravet gjenspeiler ønsket om å understreke at åndelige relasjoner og omvendelser ikke skulle være overfladiske eller tilfeldige, men skulle overholdes på en viss rituell og respektfull måte. I dette tilfellet bidrar en slik måte å tiltale på for å unngå at tiltalen blir sett på som et trekk ved verdslighet, noe som kan "senke" viktigheten av åndelig kommunikasjon.
Troende velger ofte en tiltaleform som innebærer personlig nærhet og likefremhet i kommunikasjon med naboer, samtidig som de streber etter å vise sitt ansvar og ydmykhet overfor de høyere prinsippene. En slik forskjell i behandling er ikke bare en tilfeldighet, men en refleksjon av det indre idealet om beskjedenhet og likhet. For eksempel, når man blir bebreidet for å være altfor ambisiøs, sier de dette:
Ateistisk kritikk ser på kristnes skjebne som ideen om å søke å tilegne seg gudlignende åndelige verdier allerede på denne jorden og å tro på kroppens fysiske oppstandelse, som lover evig liv i Gud. Ifølge kritikere er dette synet ikke bare basert på ideer som motsier prinsippene om rasjonalisme og empirisk verifisering, men motsier også grunnlaget for såkalt ateistisk humanisme.
Tekstene som presenteres i sitatene indikerer at sjelens overgang til en tilstand av evig pine (helvete) skjer etter slutten av jordelivet, det vil si etter fysisk død. For eksempel sier en av kildene:
Budet «Vær fruktbare og bli mange» setter ikke i seg selv en streng tallgrense, men tjener først og fremst som et uttrykk for Guds velsignelse og oppdrag som mennesket har fått herredømme over jorden med. En kilde (1128_5639.txt) sier:
