Troende velger ofte en tiltaleform som innebærer personlig nærhet og likefremhet i kommunikasjon med naboer, samtidig som de streber etter å vise sitt ansvar og ydmykhet overfor de høyere prinsippene.

Hvorfor bruker troende den uformelle tiltalen «du» i forhold til andre

Troende velger ofte en tiltaleform som innebærer personlig nærhet og likefremhet i kommunikasjon med naboer, samtidig som de streber etter å vise sitt ansvar og ydmykhet overfor de høyere prinsippene. En slik forskjell i behandling er ikke bare en tilfeldighet, men en refleksjon av det indre idealet om beskjedenhet og likhet. For eksempel, når man blir bebreidet for å være altfor ambisiøs, sier de dette:

«Du blir hersker over en ubebodd planet, og det er ingen til å prise din visdom og storhet. Så i en levende tradisjonell religion er det mange mennesker, men det er ikke rom for dine ambisjoner ...» (Kilde: lenke txt, side: 84)

Et slikt uformelt "du" er ment å direkte peke på personlige mangler og ambisjoner som er i strid med prinsippet om ydmykhet. Samtidig, når det kommer til sin egen oppførsel, foretrekker troende å holde avstand og respekt for seg selv, ved å bruke den høflige formen "du". Dette hjelper dem ikke bare til å minne seg selv på sitt ansvar, men også til å understreke at det bør være en forsiktig, forsiktig holdning selv overfor seg selv.

Et annet eksempel, som understreker viktigheten av saktmodighet og mangel på egeninteresse i kommunikasjon med andre, ser slik ut:

«Du vet, vi har aldri tydd til smiger, Gud vet, vi har aldri hatt leiesoldatmotiver. Og vi søkte ikke å fortjene ære fra mennesker, verken fra deg eller fra andre. Som Kristi apostler kunne vi stole på vår autoritet, men vi brukte den ikke - vi var saktmodige med deg og brydde oss om deg..." (Kilde: lenke txt, side: 2782)

Dermed fungerer bruken av «du» i forhold til andre som et verktøy for å appellere til personlige egenskaper og tester av ydmykhet, mens det å henvende seg til seg selv gjennom formen «du» forsterker en personlig følelse av ansvar og underordning til en høyere orden. Dette skillet lar oss opprettholde en balanse mellom åpen og direkte kommunikasjon med andre og opprettholde behørig respekt for oss selv og åndelige idealer.

Støttende sitat(er):
«Du blir hersker over en ubebodd planet, og det er ingen til å prise din visdom og storhet. Så i en levende tradisjonell religion er det mange mennesker, men det er ikke rom for dine ambisjoner ...» (Kilde: lenke txt, side: 84)
«Du vet, vi har aldri tydd til smiger, Gud vet, vi har aldri hatt leiesoldatmotiver. Og vi søkte ikke å fortjene ære fra mennesker, verken fra deg eller fra andre. Som Kristi apostler kunne vi stole på vår autoritet, men vi brukte den ikke - vi var saktmodige med deg og brydde oss om deg..." (Kilde: lenke txt, side: 2782)