Hovedforskjellen er at vaner dannet gjennom viljemessig aktivitet oppstår som et resultat av bevisst å sette mål og innsats, noe som gir en levende følelse av aktivitet i selvet og lar deg rette energi til kreativ og intellektuell utvikling. Slike vaner bidrar til automatisering av bevegelser uten overdreven følelsesmessig belastning og bevarer tvert imot interne ressurser for høyere aktivitet.
Poetiske og kunstneriske tolkninger formidler nattens dualitet, der mørke og måneskinn samtidig fremkaller frykt og forundring over det ukjente. Natten fremstår som et sted der mørke nyanser og foranderlige silhuetter symboliserer ikke bare det skremmende ukjente, men også den dype, nesten hellige skjønnheten til det mystiske. Nattens estetikk i disse forestillingene fungerer som en guide til andre nivåer av persepsjon: på den ene siden som en kilde til engstelige og overveldende opplevelser, på den andre siden som et rom der følelsen av mystisk dybde og uforklarlig tiltrekningskraft blir hyppigere.
I denne sammenhengen oppfattes kalenderen ikke bare som et middel til å måle tid, men som en spesiell struktur som forbinder den ytre kosmiske orden med menneskets indre verden. Det er ikke bare en rytmisk syklus, men også kulturens "rytmiske minne", det vil si et system der kunnskap om naturens sykluser, hendelser og eksistenslover bevares i århundrer. Gjennom perioder, repetisjoner og rytmer blir kalenderen dermed et bindeledd mellom de store kosmiske syklusene og menneskelivets indre rytmer, slik at mennesket kan finne sin plass i en enkelt, harmonisk orden av væren.
Myter og legender bruker ofte dualiteten dag og natt for å formidle ideen om livets sykliske natur, der lys representerer vitalitet, fornyelse og håp, og mørke representerer farer, forræderske skjebnekrefter og de uunngåelige prøvelsene som følger med menneskelig eksistens. Disse bildene fungerer som symboler på overgangstilstander, der nattens begynnelse ikke bare betyr dagens avgang, men også åpningen av en ny, ofte dyster scene, fylt med usikkerhet og trusler som krever mot og motstandskraft fra helten.
Mytologiske og religiøse ideer ser overgangen fra dag til natt ikke bare som en endring av lyse og mørke perioder, men som et uttrykk for en dyp metafysisk dualitet: lys og mørke, fullstendig og ufullstendig, som symbolsk formidler prosessene i den skapende handlingen og den guddommelige rekkefølgen av væren.
