Konseptet med en guddommelig tidsplan gjenspeiler visjonen om at Herrens gjerninger og prestasjoner utfolder seg innenfor rammen av et forutbestemt, men samtidig aktivt realisert guddommelig forsyn. I henhold til denne forståelsen etablerte Gud helt fra begynnelsen en bestemt plan (tidsplan) der hver hendelse og enhver manifestasjon av naturen bringes ut av den potensielle tilstanden til den faktiske tilstanden på sin egen tid. Samtidig er den guddommelige planen ikke en mekanisk predestinasjon: den realiseres gjennom en kombinasjon av flere krefter, blant hvilke menneskets personlige prinsipp og frihet skiller seg ut. Som bemerket i en kilde, "historie er et valg, det er et personlig møte mellom mennesket og Gud. Det Gud har til hensikt for verden, er mennesket, av egen fri vilje, i stand til enten å akseptere eller forkaste» (kilde: 1418_7089.txt). Det vil si at selv om det er satt en tidsplan, avhenger hendelsesforløpet av om en person går med på å handle i samsvar med den guddommelige viljen.
Kristus la ikke vekt på en enkel forespørsel om tilgivelse, fordi den sanne kraften ligger i selve tilgivelsen, som frigjør sjelen og forvandler en person. Hans eksempel på korset – da han, på randen av døden, ba til Faderen om å tilgi sine plageånder – viser at tilgivelse ikke bare bør være en muntlig anmodning, men en allerede realisert handling, der en person blir befridd fra byrden av ondsinnede følelser, nag og indre uenighet. Denne tilgivelsen gitt til andre bringer oss ikke bare nærmere Guds nåde, men renser også våre hjerter for harme og ondskap, noe som gjør oss i stand til å akseptere Guds tilgivelse.
Kristi lære om tilgivelse for vold og ord som forvrenger sannheten krever en radikal villighet fra den troendes side til å gi slipp på klager, selv under de vanskeligste omstendigheter. Kristus selv, som var et offer for grusomhet og urettferdighet, sendte et ord om tilgivelse til sine plageånder, for han forsto at deres gjerninger stammet fra uvitenhet om essensen av deres handlinger. Dette kan for eksempel sees i følgende avsnitt fra 781_3904.txt:
Paradokset med feiringen av tilgivelsessøndag er at denne høytiden ikke er dedikert til en spesifikk, materiell begivenhet, men til en åndelig tilstand, som det ser ut til nesten ikke eksisterer i håndgripelig virkelighet. På den ene siden symboliserer Tilgivelsessøndag renselse av sjelen, fornyelse av personlige og sosiale relasjoner, og på den andre siden markerer den en tilstand som ikke samsvarer med noen materiell form. Med andre ord, vi sikter mot noe som egentlig ikke har et solid, fysisk grunnlag, men som har mye åndelig betydning. Dette er paradokset: høytiden feirer oppnåelsen av noe som er flyktig av natur, nesten illusorisk, men samtidig ekstremt ønskelig og viktig for åndelig utvikling.
Ideen om å skape et ideelt samfunn kalt «Paradisets land» eller «Guds rike» har en dobbel betydning, som kan leses som et religiøst og mytologisk bilde av en høyere, guddommelig orden, og samtidig som et utopisk begrep om sosial orden på jorden.
