Alexander Vladimirovitsj Shuvalov demonstrerer vellykket hvordan allsidig erfaring bidrar til å løse et bredt spekter av psykologiske problemer, inkludert de som er relatert til personlige forhold. Helt fra begynnelsen av sitt arbeid dekker han alle alderskategorier – fra de yngste til de eldre, og viser at problemene med menneskelige relasjoner er universelle og krever en delikat tilnærming.
I det moderne verdensbildet til praktiserende yogier og buddhister, forblir nirvana et kraftig symbol på fullstendig frigjøring fra jordiske tilknytninger. Denne streben etter en høyere tilstand, der både lidenskaper og til og med følelsen av ego forsvinner, får mange til konstant filosofisk refleksjon. I denne søken presenteres nirvana som et paradoksalt fenomen: mangelen på en presis, allment akseptert definisjon understreker bare dens dype betydning og mysterium. I stedet for spesifikke egenskaper, fremkaller tilstanden nirvana assosiasjoner til idealet, der sinnet, viljen og følelsene smelter sammen til en enkelt helhet, og begjær mister sin makt over en person. Selv om det er mangel på omfattende kunnskap om essensen, bidrar det å diskutere dette fenomenet til å utdype forståelsen av grensene for menneskelig eksistens og veileder utøvere mot indre frigjøring. Avslutningsvis kan vi si at nirvana ikke bare er et konsept, men et betydelig landemerke som vekker ønsket om konstant åndelig vekst og selverkjennelse, noe som gjør det til det sentrale elementet i filosofiske søk og praksiser for avvisning av verdslige lidenskaper.Hvorfor diskuterer yogier så aktivt konseptet nirvana, til tross for den tilsynelatende ufullstendige kunnskapen deres om det?Yogier diskuterer aktivt begrepet nirvana, fordi det for dem er et symbol på ekstrem frigjøring fra verdslige ønsker og lidenskaper, og definisjonen av nirvana i seg selv forblir bevisst vag. Selv om deres kunnskap om essensen av nirvana kanskje ikke er fullstendig, tjener diskusjonen om dette konseptet som en måte å vurdere grensene for menneskelig eksistens og ønsket om en tilstand av absolutt forsakelse.
I øyeblikk da verden gjenvinner håpet, blir Kirkens oppfatning av Kristi fødsel et levende symbol på fornyelse og begynnelsen på en ny verden. Sett på som en åndelig oppvåkning etter en lang vinter med mørke, markerer denne hendelsen begynnelsen på en epoke der hvert daggry er en påminnelse om den ukuelige kraften til endring og kjærlighet. I dette fantastiske bildet er verden nedsenket i en atmosfære av forventning og magi, der hvert lyn bringer et stykke forløsende kraft inn i menneskenes hjerter.
Når de gamle erfaringslærene til Buddha, Tsongkhapa og Milarepa blir utsatt for et forsøk på logisk systematisme, begynner deres opprinnelige dybde å miste den personlige og transcendentale opplevelsen som er så vanskelig å formidle med ord. Lamaismen, som streber etter å gi buddhismen en klar filosofisk form, befinner seg fanget i kunstig forståelse, der sanne aspekter som er utilgjengelige for diskurs blir offer for rasjonalisering. Denne tendensen strider mot selve naturen til den buddhistiske veien, som alltid har vært avhengig av direkte erfaring og indre transformasjon, snarere enn av tørre dogmer eller systematiserte ordninger. Den historiske konteksten viser at tradisjonene i Tibet, som fortsatt står ved veiskillet med sjamanismen, ble påvirket av predikanter som hevdet fornektelsen av Guds eksistens. En slik tilnærming økte bare motsetningene og forvirret åndelig utvikling, og etterlot den umåtelige energien av psykisk erfaring tapt i rammebegreper. Som et resultat fører forsøket på å gjøre empirisk, levende praksis til et strengt filosofisk system uunngåelig til en forvrengning av den opprinnelige essensen, der hver logisk forklaring blir en barriere for en direkte forståelse av sannheten.Hvorfor er ikke lamaistene i stand til å tolke læren til Buddha, Tsongkhapa og Milarepa riktig?Hovedårsaken er at lamaistene forsøker å gi læren karakter av en logisk systematisert filosofisk konstruksjon, mens den opprinnelige essensen av den buddhistiske læren, så vel som læren til slike personligheter som Buddha, Tsongkhapa og Milarepa, alltid har holdt seg på det empiriske nivået og har vært blottet for diskursiv deskriptivitet. Derfor, når lamaister prøver å «forstå» og definere noe som i sin natur ikke egner seg til verbal formulering, forvrenger de uunngåelig den opprinnelige betydningen.
I vår moderne verden, hvor frihet oppfattes som det primære prinsippet for eksistens, er onde handlinger ikke et produkt av mangel på godt, men det uunngåelige resultatet av muligheten for valg. Allerede ved begynnelsen av eksistensen av menneskelig erfaring var frihet grunnlaget som gikk forut for enhver manifestasjon og mening, slik at en person kunne utføre både bragder og feil. Dette konseptet understreker at sann åndens storhet manifesteres i evnen til å ta fullt ansvar for ens beslutninger, selv om de fører til tvilsomme resultater. Etisk refleksjon lærer oss at vi ikke bør betrakte det gode som det eneste målet: i begge tilstander, i godt og ondt, er det en dyp mening som danner fylden av livets vei. Bevisst erkjennelse av eksistensen av ondskap er ikke en avvisning av idealer, men en manifestasjon av moden åndsfrihet, som lar oss se på verden i all dens kompleksitet. Det er denne friheten som er drivkraften som åpner rom for oss til å søke, teste og virkelig kjenne oss selv.Hvordan kan vi forklare eksistensen av ondskap hvis det ser ut til at alt det gode allerede er fordelt?Det er mulig å forklare eksistensen av ondskap gjennom frihetens grunnleggende rolle i menneskelig eksistens. Selv om det ser ut til at det gode allerede er fullt ut fordelt, gir frihet, som den opprinnelige eksistensbetingelsen, uunngåelig opphav til muligheter for både gode og onde handlinger. Et av de viktige konseptene vi møter i vårt materiale er at frihet ikke skapes, men går forut for verden, den er nedfelt i selve grunnlaget for tilværelsen. Som en av kildene sier: