Lesningen av evangeliet er ikke begrenset til den mekaniske oppfatningen av teksten; Den forvandles til dyp åndelig kontemplasjon og personlig åpenbaring fordi den berører selve essensen av menneskesjelen og fører til indre transformasjon. Ved å lese evangeliet frigjør en person seg gradvis fra gamle tilknytninger og lidenskaper, noe som gjør at hans sinn kan forberede seg på åndelig gjenfødelse. Så, som det sies i en av kildene:
Selv de mest selvsikre menneskene anses å være vesener for hvem følelsesmessig tilknytning og gjensidig støtte er avgjørende. Som en kilde bemerker, "de mest radikale individualistene danner et fellesskap. Eremittene forener seg og grunnlegger et kloster, det vil si et fellesskap av munker, ensomme munker som, som ensomme vesener, likevel må støtte hverandre. Og begrave dine døde. Og til slutt må de lage historie hvis de ikke lager barn» (kilde: 1076_5377.txt). Dette viser at selv de som søker maksimal autonomi ikke er i stand til helt å unngå behovet for å støtte andre, spesielt i øyeblikk av livskriser og å utføre grunnleggende sosiale funksjoner.
Avvisningen av den universelle meningen med tilværelsen innenfor individualismens rammer betyr tap av forbindelse med det bredere kosmiske innholdet som gir personligheten dybde og fullstendighet. En slik identifikasjon av en person bare med sine snevre, egosentriske interesser fører til at personligheten er fattig, fratatt en kreativ og universell dimensjon. I dette tilfellet er det en person som streber etter å frigjøre seg fra verden og kosmos, som om han krampaktig prøver å unndra seg ytre verdier, men i stedet for frigjøring befinner han seg i en tilstand av slaveri under seg selv.
En person, som opplever dyp isolasjon under forhold med ekstrem individualisme, streber etter et felles paradis som et sted hvor man kan overvinne indre separasjon og finne autentisk kommunikasjon. Under forhold der ensomhet er det siste produktet av en kompleks kultur og tapet av organisk fellesskap, ønsker en person en levende kontakt med andre, som lar ham gå utover grensene for objektivert, ytre liv.
Tradisjonen fungerer som et levende minne om tro, som ikke bare registrerer historiske hendelser eller dogmatiske formler, men overfører et vell av teologisk forståelse og kulturell erfaring gjennom generasjoner. Det gjør det mulig ikke bare å bevare innholdet i Skriften, men også å berike det med betydningen av den personlige og kollektive erfaringen til det kristne fellesskapet. Det er takket være dialogen mellom Skriften og tradisjonen at troende får muligheten til å dypt slette den åndelige essensen, som ikke fullt ut kan formidles bare gjennom ordene på sidene i hellige tekster.
Hvordan blir prosessen med å lese evangeliet til dyp åndelig kontemplasjon og personlig åpenbaring?
Hvorfor blir til og med radikale individualister tvunget til å komme sammen i fellesskap for å gi emosjonell støtte og løse livets problemer?
Hvordan kan avvisningen av den universelle betydningen av menneskelig eksistens i individualismen føre til ødeleggelse av personligheten?
Hvorfor søker mennesket et felles paradis som et middel til å overvinne isolasjonen og ensomheten som ligger i ekstrem individualisme?
Hvordan bidrar tradisjon, som en levende opplevelse av tro, til overføring av kulturell og teologisk arv, og forener generasjoner gjennom en dialog mellom Skriften og tradisjonen?
We use cookies to ensure you get the best experience on our website.
Learn more.
