I det moderne samfunnet er dannelsen av makt basert på penger nært knyttet til moralsk forfall og utbytting, noe som radikalt endrer sosiale relasjoners natur. Penger slutter å være bare et byttemiddel og blir til en universell herre som påvirker alle livets sfærer: fra statlig politikk til privat moral. Dette fører til at tradisjonelle moralske retningslinjer og prinsipper erstattes av jakten på materielle goder, og menneskelige relasjoner erstattes av objektivisering av individet.
Pengenes forvandling til en nesten uavhengig kraft betyr at de slutter å være bare et nøytralt bytteinstrument og et mål på verdi, men begynner å fungere som et uavhengig element som er i stand til å bestemme både den materielle og åndelige tilstanden i samfunnet. På den ene siden fører en slik transformasjon til det faktum at den materielle sfæren i økende grad er underlagt lovene og dynamikken i det globale finanssystemet, der nasjonale økonomier og regjeringers politiske vilje kan vike for interessene til globale finansinstitusjoner. På den annen side gjenspeiles denne prosessen også på det åndelige planet: penger begynner å påvirke folks verdiorientering, noe som fører til tap av noen av de indre menneskelige egenskapene og konseptene om sann perfeksjon.
Begjæret etter rikdom og makt fungerer som en drivkraft for dannelsen av et strengt strukturert samfunn, der konsentrerte ressurser og makt skaper et klart skille mellom de som styrer og de som er underordnet. Dette ønsket fører til konsolidering og til og med styrking av allerede eksisterende hierarkier, fordi akkumulering av rikdom i hendene på noen få blir til et middel til å opprettholde makt og innflytelse, som igjen utdyper sosial ulikhet.
Hamstring og begjær, spesielt når det ledsages av brutale berikelsesmetoder, fører til økt fattigdom og sosial urettferdighet av flere grunner. Først og fremst genererer dette ønsket om rikdom akkumulering av enorme formuer, noe som ikke forbedrer livene til folk flest, men bare øker kontrasten mellom rik og fattig. Som en kilde uttrykker det: «Så lenge all veksten av rikdom, som kalles materiell fremgang, bare brukes på å skape store formuer, på å øke luksusen og på den økte kontrasten mellom Overflodens Hus og Behovets Hus, så lenge kan fremgang ikke betraktes som reell og varig» (kilde: 275_1373.txt). Dette indikerer at materiell fremgang basert på akkumulasjon bare utdyper gapet mellom de privilegerte og de vanskeligstilte lagene i samfunnet.
Gjennom historien har penger oppnådd gjennom utbytting og lidelse hatt en avgjørende innflytelse på dannelsen av maktforhold. Når styringsklassene akkumulerer økonomiske ressurser gjennom utbyttingen av arbeiderklassen, er de i stand til å konsolidere og utvide sin makt ved å skape økonomiske og sosiale strukturer som reproduserer ulikhet. En slik utbyttingspolitikk bidrar til reproduksjon av sosiale strukturer der kontroll over kapital blir det viktigste middelet for å konsolidere en gruppes dominans over en annen.
