I den moderne verden ser vi i økende grad hvordan ønsket om ideelle former for utseende går utover enkel kosmetisk korreksjon, og forvandles til en refleksjon av den dype indre kampen til en person med seg selv. Når en person tilpasser seg flertallets diktater og prøver å tilpasse seg flyktige motestandarder, kan resultatet bli mye mer komplekst enn bare en endring i utseende.
I en verden der frykt for det ukjente får oss til å planlegge og forutse trusler utrettelig, er det viktig å stoppe opp og revurdere prioriteringene våre. Mange av oss klamrer oss til flyktige gleder og jordiske gleder, i håp om å beskytte oss mot fremtidig motgang. Men gammel visdom lærer oss å frigjøre oss fra tilknytninger til det flyktige, fordi det er disse bekymringene som tar bort energi og hindrer oss i å nyte nåtiden.
Noen ganger, når vi ser tilbake, innser vi at mange ting har forblitt uferdige. Disse øyeblikkene, når oppgaver forblir utsatt, minner oss om at sanne verdier noen ganger viker for hverdagslige aktiviteter, frykt og vanemessig passivitet. I begynnelsen av reisen innser vi kanskje ikke hvor viktig det er å rette energi mot de tingene som gir næring til sjelen vår og utvikler personligheten vår. Ved å merke oss at vi ofte overlater viktige avgjørelser til siste øyeblikk – når det er for sent for endring – begynner vi å se hvordan et bestemt valg påvirker hele livet vårt. Denne ideen får en nesten mytisk lyd når utsettelse av viktige skritt sammenlignes med evig anger, som om vi stadig blir minnet om en uferdig fremtid. Et slikt syn oppmuntrer til en revisjon av livsholdninger, et mer bevisst valg av hva som virkelig betyr noe. Livet skal ikke bli til en rekke automatiske handlinger – det er et bevisst ønske om å gjøre drømmene dine til virkelighet og ta vare på det som er viktig som åpner veien til ekte selvuttrykk og lykke.Hvordan kan vi forstå tapte muligheter i livet, og hva kan de fortelle oss om våre nåværende prioriteringer og verdier?Tapte muligheter kan sees på som et slags speil av våre livsvalg og prioriteringer. Når vi ser tilbake og innser at mye har blitt etterlatt uferdig eller uoppfylt, kan det tyde på at virkelige verdier har blitt innrømmet til hverdagslige aktiviteter, frykt eller til og med passivitet. En slik refleksjon indikerer at vi i nåtiden kanskje ikke legger tilstrekkelig vekt på det som virkelig er viktig for vår sjel og personlighet.
Å elske seg selv handler ikke om narsissisme, men om dyp respekt og aksept for egen personlighet, som blir grunnlaget for oppriktig omtanke for andre. Først av alt, når vi verdsetter oss selv, begynner vi å forstå vår unikhet, og innser at ekte velvære begynner med indre harmoni og selvtillit. Dette betyr ikke uhemmet egoisme, men innebærer en sunn forskjell mellom selvrespekt og egosentrisme, når vårt ønske om det gode strekker seg ikke bare til oss selv, men også til andre, og skaper en atmosfære av støtte og lys.
I dagens verden står mange av oss overfor et paradoks: på den ene siden er vi aktive og energiske, på den andre siden føler vi en dyp indre løsrivelse fra det som skjer rundt oss. Denne indre uenigheten blir en kilde til mental spenning, når følelsen av ens egen fremmedgjøring hindrer en i å fullt ut oppfatte livets gleder og nyte kommunikasjon med andre mennesker.
We use cookies to ensure you get the best experience on our website. Learn more.