Det er lett å forestille seg at vår verden virkelig verdsetter frihet og originalitet, men altfor ofte setter samfunnet stille en "boks" på oss så snart det ser en gnist av forskjell – eller enda verre, kreativitet. Du lurer kanskje på om det virkelig er så ille, men selv om ingen lov dikterer hvordan vi tenker og oppfører oss, hjemsøker usynlige stereotypier oss overalt. Disse uuttalte forventningene fungerer som tause sensurer, og kveler nye ideer langt mer effektivt enn noen bedriftspolitikk.
Ikke forvent at personlig vekst skal være som en parade av smilende selfies, pene dagbøker eller perfekt designede veggkalendere; Du kan imidlertid være sikker på at det gir mye mer tilfredsstillelse enn en annen dag tilbrakt fanget i fortrolighet og rutine. Jeg forstår at du kan være skeptisk til ideen om å forlate komfortsonen din, og kanskje lurer på om alt dette kaoset virkelig er verdt det. Men forestill deg en fremtid der du ikke lenger holdes tilbake av tvil – en versjon av deg selv som går fremover med mot og ekte hensikt, ikke bare håp.
Du tror kanskje at den konstante jakten på selvtillit og nøye polering av bildet ditt vil føre til en følelse av fylde i livet. Men ved å holde fast ved dette idealet kan du bevege deg enda lenger bort fra ekte selverkjennelse. Jeg forstår hvis du er skeptisk til ideen om å forlate velprøvde strategier som maktstillinger eller motivasjonstaler, fordi samfunnet krever at vi er uovervinnelige. Men gjør ikke konstant forstillelse over tid selvtilfredshet til bare nok et markedsføringsslagord? Vil du virkelig se tilbake en dag og innse at alle dine anstrengelser for å skjule bekymringene dine bare har erstattet tvil med den tunge rustningen av emosjonell rustning? Påtatt selvtillit er tappende, og innerst inne vet du at det distanserer deg fra deg selv.
Du er sikkert kjent med denne følelsen: Jo hardere du jager ambisjonene dine, jo mer føles det som om du løper på en tredemølle som noen andre har satt på en maratonmodus. Målene mangedobles, gjøremålslisten bryter med alle fysikkens lover, og til og med seire ser ut til å avta, og gir ingen tid til å glede seg. Ironien i livet er at jo raskere vi løper, jo mindre legger vi merke til hvor vi egentlig er. Hver milepæl du når bør være spennende, men i stedet lurer du stadig mer på hvorfor målstreken smaker mistenkelig som gårsdagens rester.
