Opplevelsen av å se Gud i troens sammenheng kan forstås som en opplevelse der den subjektive sansningen og den intuitive oppfatningen av det guddommelige gradvis forvandles til en fast indre overbevisning om Guds eksistens og identitet.

Hvordan kan vi forstå og forklare opplevelsen av å se Gud i sammenheng

Opplevelsen av å se Gud i troens sammenheng kan forstås som en opplevelse der den subjektive sansningen og den intuitive oppfatningen av det guddommelige gradvis forvandles til en fast indre overbevisning om Guds eksistens og identitet. Det vil si at den første visjonen eller kontemplasjonen kan tjene som utgangspunkt for erkjennelsen av Guds evige virkelighet og personlige nærvær.

For eksempel skriver en av forfatterne:
«Men det er et øyeblikk da denne opplevelsen av den erfarne Gud allerede har blitt så gjennomsiktig at mennesket er bevisst på seg selv igjen, og i dette øyeblikk går det fra erfaring til troens rike, slik det er definert av apostelen Paulus i kapittel 11 i Hebreerbrevet: visshet i det som ikke er sett ... Erfaring har sluttet å være relevant, den ser ikke lenger, den er ikke lenger kontemplasjon, den er ikke lenger en tilstand; men bevisstheten om at denne tilstanden nettopp har eksistert, at denne kontemplasjonen fortsatt skjelver i menneskets sjel, er slik at hans tillit er fullstendig ...» (kilde: lenke txt, side: 3). Her kan vi se at visjonen om Gud først kan oppfattes som en levende og nesten mystisk opplevelse, men så, når man innser den tidligere opplevelsen, kommer en person til fast tro, selv om objektet for selve visjonen ikke lenger forblir synlig.

På den annen side understreker en annen kilde at indre religiøs følsomhet ofte ikke gir oss en billedlig eller detaljert visjon av Guds person, men etterlater oss med en følelse av tilstedeværelsen av noe guddommelig og suverent:
«Jeg vil bli fortalt at selv om alt dette er slik, tillater den indre religiøse opplevelsen, slik jeg har prøvd å beskrive den, oss i beste fall å føle, å oppfatte bare en ubestemt, upersonlig sfære av væren – noe som kan kalles 'guddommelig', 'hellig', 'annen', 'høyere verden', men som ikke gir oss en distinkt og varig kunnskap om eksistensen av den svært bestemte virkeligheten som vi kaller Gud i betydningen en personlig Gud.» (kilde: lenke txt). Dette antyder at opplevelsen kanskje ikke er så mye en visuell persepsjon som en intuitiv følelse av en dyp tilstedeværelse, som da er forankret i tro.

Det er også klart fra en annen fortelling at i øyeblikk av livskriser eller fortvilelse, kan en person møte Guds navn, som gir håp og gjør opplevelsen av fortvilelse til åpenbaring:
«Med min umiddelbare følelse lette jeg etter dem, men fant dem ikke, skyndte meg til utgangene, men løp inn i veggene ... I dette øyeblikket, den tynneste strålen... brakte navnet – Gud. ... Men et nytt faktum dukket opp for meg ansikt til ansikt ... at det er et område med mørke og ødeleggelse, og at det er frelse i det.» (kilde: lenke txt). Her oppfattes en visjon eller plutselig oppvåkning som en åpenbaring som tydelig indikerer behovet for å leve med bevisstheten om Guds nærvær og å være klar til frelse.

Dermed kan opplevelsen av å se Gud innenfor troens rammer tolkes som to sammenhengende stadier: den første opplevelsen, som kan være levende, emosjonell og til og med usikker, og den påfølgende overgangen til tro, hvor denne opplevelsen transformeres til indre visshet og kunnskap om den guddommelige virkeligheten. Denne kunnskapen tar ikke alltid form av en bokstavelig visjon, men er snarere et resultat av en dyp indre transformasjon og åndelig fornyelse når personlig erfaring møter en rasjonell forståelse av tro.

Støttende sitat(er):

«Men det er et visst øyeblikk da denne opplevelsen av den erfarne Gud allerede er blitt så gjennomsiktig at mennesket igjen er bevisst på seg selv, og i dette øyeblikk går det fra erfaring til troens rike, slik det er definert av apostelen Paulus ... er selvtilliten hans perfekt..." (Kilde: lenke txt, side: 3).

«Jeg vil bli fortalt: selv om alt dette er slik, er det fortsatt den indre religiøse opplevelsen ... lar oss føle, å oppfatte bare en viss ubestemt, upersonlig sfære av væren ... men den gir ikke en klar og varig kunnskap om eksistensen av den svært bestemte virkeligheten som vi kaller Gud i betydningen en personlig Gud.» (kilde: lenke txt).

"Med min umiddelbare følelse søkte jeg dem, men fant ikke ... Og i dette øyeblikket, den tynneste strålen ... brakte navnet – Gud. ... En ny kjensgjerning viste seg for meg, like uforståelig som den var udiskutabel: Det er et område med mørke og ødeleggelse, og det er frelse i det.» (kilde: lenke txt).