Hvorfor tolererer Gud ifølge teksten vold når kirken ikke fordømmer de
I følge det ovennevnte materialet er det en idé om at både Gud og Kirken oppfatter vold ikke som et ubetinget onde, men som et ekstremt negativt, men noen ganger nødvendig fenomen under forholdene i en ufullkommen verden. Det vil si at Gud tillater vold fordi menneskesinnet ikke er i stand til fullt ut å forstå dybden og helheten i den guddommelige planen, der rasjonell ondskap kan bli til tjeneste for en høyere hensikt. En passasje sier: «Det religiøse spørsmålet om vold kan ikke besvares med fornuft, men bare med dette «noe annet», mer enn fornuft. Det er vanskelig å tro på et mirakel. Og hvis du tror på et mirakel, så er det ingen spørsmål.
Hvorfor vold da?Hvorfor et sverd? Hvorfor blod? Hvorfor "Du skal ikke slå i hjel"? Men det er ingen tro på oss. Et mirakel, sier de, er et barneeventyr. Men lytt og fortell deg selv om det er et eventyr eller ikke.» (kilde: lenke txt)Dette understreker ideen om at bak det tilsynelatende paradokset med å tillate vold, kan det være en høyere sannhet, utilgjengelig for menneskesinnet, der vold har sin plass.På den annen side fordømmer ikke Kirken, selv om den forblir forpliktet til idealet om kjærlighet, tilgivelse og ønsket om fred, bruken av vold i prinsippet, hvis den er rettet mot å beskytte ens neste og undertrykke enda større ondskap. Spesielt en av tekstene klargjør denne posisjonen:«Når det gjelder argumentene deres, koker det ofte ned til påstanden om at rettferdig vold er en måte å stoppe enda større ondskap på. De siterer Bibelen og kirkefedrenes skrifter, og hevder at våpen og kamp er uunngåelige i noen tilfeller. Kirken fordømmer ikke soldater og innvier dem til og med til forsvar av moderlandet, fordi dette anses som en manifestasjon av den høyeste kjærlighet – kjærlighet til ens neste og beskyttelse av hans liv. Likevel har de hellige fedrene alltid understreket at vold er en siste utvei, og den bør bare brukes i eksepsjonelle situasjoner.» (Kilde: lenke txt)Forholdet mellom den guddommelige toleransen for vold og Kirkens posisjon er derfor basert på ideen om at det ideelt sett ikke finnes noe onde i full forstand, men i en ufullkommen og syndig verden er det noen ganger nødvendig å ty til vold som et ekstremt, men nødvendig middel for å beskytte rettferdighet og bevare liv. Dette er i samsvar med religiøse doktriner, der det endelige målet om kjærlighet og beskyttelse av liv kan rettferdiggjøre bruk av vold nettopp under eksepsjonelle, tvangsmessige omstendigheter.Støttende sitat(er):«Det religiøse spørsmålet om vold kan ikke besvares med fornuft, men bare med dette «noe annet», mer enn fornuft. Det er vanskelig å tro på et mirakel. Og hvis du tror på et mirakel, så er det ingen spørsmål.
Hvorfor vold da?Hvorfor et sverd? Hvorfor blod? Hvorfor "Du skal ikke slå i hjel"? Men det er ingen tro på oss. Et mirakel, sier de, er et barneeventyr. Men lytt og fortell deg selv om det er et eventyr eller ikke.» (kilde: lenke txt)«Når det gjelder argumentene deres, koker det ofte ned til påstanden om at rettferdig vold er en måte å stoppe enda større ondskap på. De siterer Bibelen og kirkefedrenes skrifter, og hevder at våpen og kamp er uunngåelige i noen tilfeller. Kirken fordømmer ikke soldater og innvier dem til og med til forsvar av moderlandet, fordi dette anses som en manifestasjon av den høyeste kjærlighet – kjærlighet til ens neste og beskyttelse av hans liv. Likevel har de hellige fedrene alltid understreket at vold er en siste utvei, og den bør bare brukes i eksepsjonelle situasjoner.» (Kilde: lenke txt)