Islam, språk og det guddommelige: Gamle røtter og moderne mening
Islam er ikke bare en religion, men også et kulturelt fenomen der det arabiske språket spiller en nøkkelrolle. Den hellige Koranen ble åpenbart på arabisk, noe som ga den en spesiell dybde og skjønnhet, og krevde at de troende kjente originalen for å forstå det edle budskapet fullt ut. Det er denne forbindelsen med det arabiske språket som har gjort det til en integrert del av den muslimske kulturelle og litterære arven og har gjort det til språket for vitenskapelig, litterær og åndelig forskning i århundrer.Det er imidlertid viktig å forstå at selve begrepet om det guddommelige i islam går utover rent arabisk terminologi. Guds navn har eldgamle røtter som går tilbake til de språklige tradisjonene i hele den sentralasiatiske regionen, noe som vitner om allsidigheten i religiøs erfaring. Så selv om kunnskap om arabisk er nødvendig for å forstå forviklingene i den hellige teksten, forblir gudsbegrepet universelt og fritt for begrensningene til et enkelt språk.Det moderne muslimske samfunnet fortsetter å ære arabisk som språket for sann åpenbaring, mens historisk og språklig analyse understreker dets dype, eldgamle opprinnelse som forener forskjellige folk og kulturelle tradisjoner. Denne undervisningsenergien fortsetter å inspirere og forene millioner av mennesker, og viser at troens essens er en universell søken etter sannhet som overskrider språklige grenser.
Er det sant at Allah i islam er begrenset til det arabiske språket, og hva betyr dette for forståelsen av religiøse tekster?Islam hevder ikke at guddommen i seg selv er begrenset til det arabiske språket. Hovedsakelig refererer viktigheten av arabisk til den hellige teksten – Koranen, som ble åpenbart på arabisk. Som bemerket i en av kildene, "muslimer tror at det er mulig å forstå Koranen bare ved å lese den på arabisk" – bidro denne omstendigheten til det faktum at det arabiske språket ble nødvendig for studiet av religiøse skrifter og spilte en viktig rolle i dannelsen av den kulturelle og litterære arven til den muslimske verden (fra lenke txt, s. 117). En annen kilde understreker imidlertid at selve Guds navn har en bredere språklig opprinnelse: «Ordet 'Allah' er ikke enkelt. Det er det eldste rotordet som betyr Gud på mange språk, hovedsakelig i den sentralasiatiske regionen» (fra lenke txt). Dette indikerer at gudsbegrepet i islam ikke utelukkende er knyttet til det arabiske språket, til tross for at kunnskap om arabisk er nødvendig for å forstå de dypere betydningene av Koranen. Derfor, selv om den hellige teksten til islam har en uløselig forbindelse med det arabiske språket, er guddommen i seg selv i islam ikke begrenset til dette språket, og hans navn og konsept har eldgamle røtter som også ble spredt i andre språktradisjoner. Støttende sitat(er):«Fra de snevre grensene til den kristen-jødiske sekten (som var Muhammeds lære i begynnelsen), blir islam umiddelbart frigjort inn i det arabiske folkets nasjonale religion. Selve religionsspråket i islam blir arabisk. Mohammed dikterte sine inspirasjoner, sier tradisjonen, på syv arabiske dialekter, og bare kalifen Uthman, som redigeringen av Koranen tilhører, forklarte den på dialekten til Quraysh. Til nå har muslimer trodd at den eneste måten å forstå Koranen på er å lese den på arabisk, og de avviser oversettelsene. Kunnskap om det arabiske språket ble dermed nødvendig for alle folk i den muslimske verden, og dette gjorde det arabiske språket felles litterært og vitenskapelig for århundrer gammel litteratur. Med dette fikk arabernes generelle ånd innflytelse på store områder i Asia, Afrika og til og med Europa.» (kilde: lenke txt, s. 117)«Det er ett filologisk triks som historikere, pamflettforfattere og de fleste oversettere bruker bevisst, eller oftere ubevisst, når de bruker Gud Allahs hellige navn når de oversetter til russisk. Ordet "Allah" er ikke enkelt. Det er det eldste rotordet som betyr Gud på mange språk, hovedsakelig i den sentralasiatiske regionen.» (kilde: lenke txt)