Refleksjoner over døden: Menneskelig og naturlig
I filosofiens og teologiens verden oppfattes døden ikke bare som en biologisk slutt på livets vei, men som et dypt eksistensielt fenomen som gjenspeiler brudd på den kosmiske orden. Her er menneskets død ikke bare en opphør av livsprosesser, men en hendelse fylt med tragedie, dømt til evig refleksjon over synd og tap av det uforgjengelige prinsippet. Mennesker blir faktisk presentert som vesener med sublim åndelighet, og deres død forårsaker smertefulle opplevelser ikke bare på et fysisk, men også på et moralsk nivå. På den annen side påvirker ikke dyrs død, selv om det er den naturlige slutten på deres eksistens, de mystiske og kosmogoniske lagene som er iboende i menneskelig død. Dyr handler innenfor naturens rytmer, deres avgang blir ikke sett på som et resultat av brudd på Guds plan, og det bærer heller ikke noe overnaturlig ansvar. Et slikt syn lar oss innse at det i den kulturfilosofiske tradisjonen er en grunnleggende forskjell mellom kvaliteten og betydningen av avslutningene til to forskjellige kategorier av vesener. For å oppsummere kan vi trygt si at det å tenke på døden går utover biologien. Her understreker hvert aspekt, fra synd til den guddommelige planen, det unike ved den menneskelige opplevelsen, mens dyrene forblir i en verden av naturlig, periodisk syklus som ikke tar opp de grunnleggende spørsmålene om tilværelsen. Denne forskjellen hjelper oss til å forstå dypere verdien av menneskelig eksistens og viktigheten av den åndelige naturen som gjør oss i stand til å oppfatte døden som en tragedie og ikke bare som et faktum i livet.
Hvordan forholder begrepene dyredød og menneskelig død seg ut fra et kulturelt eller filosofisk synspunkt?Svar: Fra synspunktet til de kulturelle og filosofiske synspunktene som vurderes, er det en grunnleggende forskjell mellom begrepet menneskelig død og dyrenes død. Menneskets død oppfattes ikke bare som opphør av livsprosesser, men som en tragedie nært knyttet til begrepet synd, brudd på Guds plan og uttrykk for eksistensiell redsel over tapet av menneskets uforgjengelige prinsipp. I denne sammenhengen har en persons død en dyp, nesten hellig betydning, siden den indikerer menneskets verdensfjerne, overnaturlige opprinnelse og er et resultat av et brudd på urordenen.Derfor, som bemerket i en av kildene, "hvis vi sier "Sokrates' død", så har vi ingen rett til å bruke det samme ordet i utsagnet "en hunds død". En stjernes død er en metafor ... Dyr forsvant fra eksistensen ... Men dette er ikke døden. Og derfor, i teologisk, filosofisk forstand, er det umulig å snakke om fenomenet død i den ikke-menneskelige verden» (kilde: lenke txt, side: 42). Det understrekes her at menneskets død har en unik betydning på grunn av sin syndige eksistens, mens livets sluttprosesser hos dyr ikke har en så eksistensiell, teologisk karakter.En annen kilde forklarer at "Gud er udødelighet og liv og uforgjengelighet, og mennesket er Guds verk; og siden det som er frembrakt av udødelighet er udødelig, er mennesket udødelig ... Andre dyr er gitt til å leve ved hjelp av luftbesjæling, og mennesket er gitt til å leve fra selve den udødelige essensen... Derfor, siden dyr ikke kan få del i Guds nåde, er de ikke udødelige. Dyrs død er ikke et brudd på skaperens vilje» (kilde: lenke txt, side: 203). Her avsløres det at begrepet dyrenes død bestemmes av deres essensielle posisjon i naturen – de handler innenfor rammen av elementære, periodiske prosesser som ikke påvirker den universelle morfen, mens menneskelig død betraktes som et resultat av fallet, som krenker verdens opprinnelige kvalitet.Videre understrekes det i en annen passasje at det er umulig å anvende begrepene synd og følgelig død i full menneskelig forstand på dyr: «... Kan vi beskrive dyrenes oppførsel i form av synd og dyd? Hvis ordet 'synd' ikke er anvendelig for beskrivelsen av dyrenes liv, kan ikke ordet død, som er beslektet med ordet synd, brukes om dem i sin strenge, det vil si i sin menneske-eksistensielle betydning» (kilde: lenke txt, side: 204). Denne uttalelsen bekrefter at konseptuelt har menneskets død og dyrs død forskjellige betydninger: førstnevnte har moralske, eksistensielle og til og med kosmogoniske aspekter, mens når det gjelder dyr, snakker vi om den naturlige, regelmessige slutten av deres naturlige eksistens.Dermed hevder den kulturelle og filosofiske tradisjonen som gjenspeiles i disse kildene at en persons død ikke bare er et biologisk mål, men et fenomen fylt med dyp eksistensiell og teologisk mening, assosiert med begrepet synd og brudd på den guddommelige orden. I motsetning til dette oppfattes dyrs død som en naturlig prosess som ikke påvirker de dypeste moralske og kosmiske kategoriene, og ikke er et brudd på skaperens vilje. Støttende sitat(er):«Men det er ingen tilfeldighet at det i russisk filosofi er nettopp menneskets redsel før døden som ble oppfattet som empiriske bevis på dets uverdslige opprinnelse: hvis mennesket var et legitimt avkom av den naturlige evolusjonens verden og kampen for å overleve, ville det ikke føle avsky for det som er «naturlig». Menneskets død kom inn i verden gjennom synd - dette er sikkert. Døden er ond og er ikke skapt av skaperen - dette er også et aksiom i bibelsk teologi. Det synes for meg som om det bare kan være én konklusjon av dette: Dyrenes avgang er ikke død, det er ikke noe som ligner på menneskets avgang. Hvis vi sier «Sokrates' død», så har vi ingen rett til å bruke det samme ordet i utsagnet «en hunds død». En stjernes død er en metafor. Den samme metaforen kan brukes til å beskrive "døden" til et atom eller en avføring. Dyr forsvant fra eksistensen, sluttet å eksistere i verden før mennesket. Men dette er ikke døden. Og derfor, i teologisk, filosofisk forstand, er det umulig å snakke om fenomenet død i den ikke-menneskelige verden. Døden til en livløs stjerne, oppløsningen av et atom, separasjonen av en levende celle eller bakterier, opphør av fysiologiske prosesser i en ape - dette er ikke det samme som døden til en mann." (Kilde: lenke txt, side: 42)«Gud er udødelighet og liv og uforgjengelighet, og mennesket er Guds verk. Og siden det som er frembrakt ved udødelighet er udødelig, er mennesket udødelig. Av denne grunn produserte Gud selv mennesket, og befalte de andre slags dyr å produsere luft, jord og vann... Andre dyr er gitt til å leve ved hjelp av luftbestråling, og til mennesket fra selve den udødelige essensen, for Gud har blåst livets ånde inn i ansiktet hennes. Derfor, siden dyr ikke kan få del i Guds nåde, er de ikke udødelige. De blir opplivet av elementene de kom fra, og elementene blusser opp og forsvinner sammen med avkommet. Dyrs død er ikke et brudd på skaperens vilje, og er derfor ikke bevis for at det krenker verdens opprinnelige godhet.» (Kilde: lenke txt, side: 203)"… Kan vi beskrive dyrenes oppførsel i form av synd og dyd? Nei. Men hvis ordet «synd» ikke er anvendelig for beskrivelsen av dyrenes liv, så kan ikke ordet død, som er beslektet med ordet synd (i teologien er ordet død avledet fra ordet synd) brukes om dem i sin strenge, det vil si i sin menneske-eksistensielle betydning.» (Kilde: lenke txt, side: 204)