Himmelens dom og tilgivelse: Ydmykhetens kraft
I en verden der menneskelig dømmekraft ofte er overfladisk og feilaktig, inspirerer bibelsk lære oss til å erkjenne tilgivelsens sanne rolle. Når vi går inn i denne diskusjonen, forstår vi at folk ikke bør påta seg retten til å foreta den endelige vurderingen av noens sjel, fordi bare Gud ser dybden av enhver handling og motiv. Menneskelig mening, ofte partisk og trangsynt, er ikke i stand til å ta hensyn til alle omstendigheter, så i stedet for fordømmelse, velger sanne tilhengere av læren veien til ydmykhet og tilgivelse. Den grunnleggende ideen er at hvert øyeblikk av livet vårt er fylt med muligheten til å se vår egen syndighet og behovet for at Guds dom skal omfatte fylden av menneskelig erfaring. Denne forståelsen frigjør ikke bare, men inspirerer også til dypere moralske evalueringer som er forskjellige fra overfladisk dømmekraft. Tross alt, hvis bare én person har unnsluppet synd, så er det Jesus Kristus, og det er gjennom hans eksempel at vi blir invitert til å strebe etter indre renselse, aksept og barmhjertighet overfor vår neste. Dette konseptet krever ikke avvisning av kritikk, men foreslår tvert imot å skille konstruktiv moralsk evaluering fra skadelig fordømmelse, blottet for visdom og forståelse.Avslutningsvis er hovedbudskapet i læren at vi ikke skal ha det travelt med å dømme, for bare Gud i sin uendelige visdom kan evaluere livet til hvert menneske. Fylt med tro og et ønske om tilgivelse, kommer vi litt nærmere den sanne essensen av åndelig perfeksjon, og oppdager muligheten for å leve i harmoni med oss selv og andre. Dette er veien til sann transformasjon, hvor hver eneste sjel får en sjanse til å bli hørt og akseptert nøyaktig som de er.
Hvordan kan vi forklare motsetningen mellom den bibelske læren om at fordømmelse ikke er tillatt og forventningen om dom fra de som kaller seg troende?Bibelsk lære her understreker at personlig dom over andre er et område der det ufullkomne menneskesinnet ofte tar feil, mens den endelige dommen tilhører Gud alene. Det vil si at oppfordringen til ikke-fordømmelse innebærer å avstå fra å gi endelige merkelapper til andre menneskers liv basert på en ufullstendig og partisk vurdering, mens det å vente på Guds dom er assosiert med erkjennelsen av at bare Den allmektige er i stand til å ta hensyn til alle omstendighetene og motivene for menneskelige handlinger.Som en av kildene sier: «Dette er en av de korteste måtene å få tilgivelse for synder på, det vil si å ikke fordømme noen. For det er sagt: 'Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt' (Lukas 6:37)." Hvis du ser noen synde selv når sjelen forlater legemet, så fordøm ham ikke; for Guds dom er ukjent for menneskene. ... Og å fordømme betyr å si: den og den er en løgner, en sint mann, en utuktig. Denne fordømte selve hans sjels sinnelag, avsa dom over hele hans liv og sa at han var si og slik, og fordømte ham som sådan; og dette er en alvorlig synd.» (Kilde: lenke txt)Dermed foreskriver prinsippet "Døm ikke, og du vil ikke bli fordømt" at vi ikke skal ta på oss rollen som dommer, fordi det menneskelige synet ofte er overfladisk og ikke objektivt nok til å avsi en endelig dom over skjebnen til en person. Samtidig oppstår troen på Guds dom fordi alle forstår sin syndighet: ingen er perfekte, og den eneste som ikke har syndet er Jesus Kristus. Det er derfor en annen kilde sier: «Fordøm ikke, og du vil ikke bli fordømt. Tilgi, så skal dere bli tilgitt. gi, og det skal bli gitt dere.» ... Og vi har noe å bli fordømt for, for det er ikke noe menneske på jorden som ikke har syndet for Gud. Det var bare én som ikke begikk en eneste synd – og det var Gud-Mennesket Jesus Kristus...» (Kilde: lenke txt)I tillegg er det viktig å forstå at den moralske forskjellen mellom å kritisere handlinger og å dømme en person er at vi kan gjøre moralske vurderinger samtidig som vi forblir ydmyke og villige til å tilgi. Som nevnt i en annen kilde: «For det første har vi ingen rett til å blande sammen godt og ondt, til å sette likhetstegn mellom dem, og av frykt for å falle i fordømmelse, til å forlate moralske vurderinger. ... Kristus hadde derfor rett til å behandle syndere hardere enn noen annen. Men det var fra hans munn at det ble hørt: «Og jeg fordømmer dere ikke» (Joh 8:11)...» (Kilde: lenke txt)Dermed forsvinner motsetningen hvis vi skiller mellom to nivåer av dømmekraft: det menneskelige, ofte feilaktige og fordømmende, og det guddommelige, som omfavner fylden av den menneskelige sjelen og handlinger. Troende som venter på dom, insisterer ikke på sin rett til å dømme andre, men innser bare uunngåeligheten av Guds rettferdighet, som er betinget av Guds fullstendige og fullkomne visdom. Samtidig skulle de strebe etter tilgivelse og indre renhet, slik evangeliet foreskriver.Støttende sitat(er):«Dette er en av de korteste måtene å få tilgivelse for synder på, det vil si å ikke fordømme noen. For det er sagt: 'Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt' (Lukas 6:37)." Hvis du ser noen synde selv når sjelen forlater legemet, så fordøm ham ikke; for Guds dom er ukjent for menneskene. ... Og å fordømme betyr å si: den og den er en løgner, en sint mann, en utuktig. Denne fordømte selve hans sjels sinnelag, avsa dom over hele hans liv og sa at han var si og slik, og fordømte ham som sådan; og dette er en alvorlig synd.» (Kilde: lenke txt)«Fordøm ikke, og du vil ikke bli fordømt. Tilgi, så skal dere bli tilgitt. gi, og det skal bli gitt dere.» Det vil si at hvis vi ikke ønsker å bli fordømt av Gud, bør vi ikke fordømme andre. Og vi har noe å bli fordømt for, for det er ikke noe menneske på jorden som ikke har syndet for Gud. Det var bare én som ikke begikk en eneste synd – og det var Gud-Mennesket Jesus Kristus...» (Kilde: lenke txt)«For det første har vi ingen rett til å blande sammen godt og ondt, til å sette likhetstegn mellom dem, og av frykt for å falle i fordømmelse, til å forlate moralske vurderinger. ... Kristus hadde derfor rett til å behandle syndere hardere enn noen annen. Men det var fra hans munn at det ble hørt: «Og jeg fordømmer dere ikke» (Joh 8:11)...» (Kilde: lenke txt)