Indre utvikling gjennom hjelp: Uselviskhetens psykologi
I dagens verden er ønsket om å hjelpe de trengende ofte dypere enn bare altruisme. Mennesker som er klare til å gi en hånd av støtte til de mindre velstående, er ofte drevet av et ønske om indre vekst og selvforbedring. Tross alt, selve prosessen med å gi selv, når vi gir en del av oss selv til fordel for andre, beriker samtidig sjelen vår, og gjør hver handling av å hjelpe til et skritt på veien til personlig utvikling. I tillegg lærer mange av oss fra en tidlig alder viktigheten av maksimal innsats, noe som gjør støtte til arbeidere til en slags livsholdning. Slik pedagogisk erfaring danner overbevisningen om at sann verdighet bestemmes av vårt bidrag, bidraget til dem som møter vanskeligheter. Som et resultat fører kombinasjonen av disse interne motivasjonene til det faktum at en person ikke bare umiddelbart gir en hjelpende hånd til de som mangler, men også opplever en viss avvisning av den ubetingede tilfredsheten og lettheten som ligger i de som allerede har fått stabilitet. Dette dynamiske samspillet mellom personlig utvikling og holdninger gjør fenomenet medfølelse både utfordrende og inspirerende, og minner oss om at det å hjelpe andre kan være en kraftig drivkraft for vår egen forbedring.
Hvilke psykologiske mekanismer kan forklare oppførselen til en person som lett hjelper de som har det verre, men føler seg negativ overfor de som er i en bedre posisjon?Oppførselen til en person som lett gir en hjelpende hånd til de som er i en mindre fordelaktig posisjon, og samtidig opplever negativitet mot de som er i gunstigere forhold, kan forklares med en kombinasjon av flere psykologiske mekanismer.For det første kan mekanismen for selvbevissthet gjennom intern selvforbedring operere her. Det er viktig for en person som praktiserer nestekjærlighet å oppleve følelsen av at hans indre palett berikes gjennom en handling av selvoppofrelse og å hjelpe andre. Som bemerket i en av kildene, "hvis du ønsker å oppnå barmhjertighet, så stå fortsatt opp for det, fordi barmhjertighet kan bare oppnås på denne måten: ved å gi avkall, ved å rive deg selv bort for en annens skyld" (kilde: lenke txt). Dermed blir det å hjelpe de som er mindre velstående en måte å hevde seg på gjennom utvikling av dyd, noe som kanskje ikke er så åpenbart når man samhandler med mennesker som allerede lever under positive forhold.For det andre er en annen viktig mekanisme knyttet til tidlig dannelse av verdier og holdninger. Kanskje, i prosessen med å vokse opp, konsoliderer en person ideen om at det viktigste er å gjøre maksimal innsats, noe som bekreftes av følgende tanke: "Jeg tror følgende: kanskje i underbevisstheten til barnet er det fastslått at dets hovedbehov er å gjøre maksimal innsats" (kilde: lenke txt). Denne holdningen tilbøyer ham til å delta aktivt i å støtte de som opplever vanskeligheter, fordi de alltid krever innsats og dedikasjon, i motsetning til de som hjelp kan virke ikke så nødvendig eller til og med ufortjent for.Til sammen kan begge mekanismene – ønsket om indre utvikling gjennom selvoppofrelse og troen på verdien av å gjøre maksimal innsats fastsatt fra barndommen – føre til at en person er tilbøyelig til å hjelpe de mindre velstående, samtidig som man opplever en negativ holdning til mennesker som synes det er «lett» og som kanskje ikke viser slik uselvisk oppførsel.Støttende sitat(er):«Hvis du ønsker å oppnå barmhjertighet, så stå likevel opp for dens skyld, for barmhjertighet kan bare oppnås på denne måten: ved å gi avkall, ved å rive deg selv bort for en annens skyld.» (Kilde: lenke txt)«Jeg tror følgende: Kanskje i barnets underbevissthet er det fastslått at dets viktigste behov er å gjøre alt.» (Kilde: lenke txt)