Den moderne virkeligheten dikterer oss et vanskelig valg mellom personlige ambisjoner og kollektiv støtte, der hver feil kan bli en stein på veien til selvbestemmelse.

Personlig ansvar: Balansen mellom individualisme og sosial enhet

Den moderne virkeligheten dikterer oss et vanskelig valg mellom personlige ambisjoner og kollektiv støtte, der hver feil kan bli en stein på veien til selvbestemmelse. I det moderne samfunnet, nedsenket i individualismens dynamikk og den samtidige nedgangen av kollektive verdier, blir en person tvunget til å bære byrden av sosiale forventninger og ansvar, noe som ofte fører til isolasjon og frykt for kontakt. Mangelen på institusjonalisert kollektivt ansvar betyr at alle sosiale forpliktelser utelukkende faller på skuldrene til individet, noe som forårsaker interne kamper som er vanskelige å overvinne av noen lover eller eksterne rammer. I tillegg gir dominansen av øyeblikkelig tilfredsstillelse og hedonistiske idealer lite rom for utvikling av selvdisiplin, gjensidig hjelp og en dyp følelse av ansvar for andre, noe som bidrar til veksten av sosiofobe manifestasjoner. Som et resultat svekker avslaget på oppriktig kommunikasjon og det personlige ønsket om isolasjon ikke bare støttemekanismen, men blir også en trussel mot den fulle dannelsen av personligheten. Bevissthet om behovet for å finne en balanse mellom personlig ansvar og kollektiv støtte kan være en nøkkelfaktor på veien til å overvinne indre frykt og få selvtillit.

Hvilke faktorer kan bidra til utvikling av sosial fobi, og hvilken rolle spiller personlig ansvar i denne prosessen?

Utviklingen av sosial fobi kan sees på som et resultat av skjæringspunktet mellom flere sosiale og personlige faktorer, blant hvilke en viktig plass er okkupert av det anspente forholdet mellom individualisme og kollektiv samhørighet. I det moderne samfunnet er det ofte ikke noe kollektivt ansvar, noe som fører til overdreven påleggelse av forpliktelser for individet. Dermed bemerker en av kildene at:

«I demokratiet er det en helt annen spenning – dette er individets og individets kamp med samfunnet. Det er umulig å overvinne denne sosiale spenningen med noen lover, fordi denne spenningen ligger i hjertet av det liberale demokratiet, i dets idé. I den kristne forståelsen er personen uløselig knyttet til rådet, så denne sosiale spenningen fjernes her og monarken er den personen som realiserer interessene til hele rådet og hver person individuelt. Monarken påtar seg personlig ansvar for samfunnet. Og kollektivt ansvar eksisterer ikke. Når de snakker om kollektivt ansvar, er dette et sikkert tegn på at ingen er ansvarlige for noe – det er et tegn på begynnelsen på sosialt kaos, der alle søker å tilfredsstille personlige interesser, ikke offentlige. Frelse kan ikke være kollektiv, bare ved å tilhøre et selskap, men kan bare være personlig – derfor kan ikke ansvar være kollektivt.»
(Kilde: lenke txt)

Denne passasjen understreker at fraværet av institusjonalisert kollektivt ansvar tvinger individet til å bære den fulle vekten av sosiale forventninger og ansvar. Hvis en person er uforberedt eller uvillig til å akseptere dette «personlige ansvaret», kan det føre til isolasjon og frykt for sosial interaksjon – klassiske manifestasjoner av sosial fobi.

En ytterligere bekreftelse på synspunkter på problemet er gitt av en diskusjon av det moderne samfunnets natur:

«Ansvar for dine handlinger, ord, tanker, til syvende og sist, for andre mennesker som er avhengige av deg. Kanskje jeg er partisk eller feilinformert, men det virker for meg som om ansvarsfølelse i dagens verden kan snakkes om med økende bekymring, akkurat som vi snakker om farene ved terrorisme og miljøforurensning. Idealet til det moderne samfunnet er hedonistisk, det vil si rettet mot å oppnå glede. Nytelse i det er en vare, og det er kjøpt. Dermed er et ideelt liv en god rikdom som lar deg kjøpe så mange gleder som mulig. Du kan ikke sette en syl inn i dette stramme opplegget. Det er rett og slett ikke rom for omtanke, offer, selvbeherskelse, selvutdanning. Og ordene om det høres ut som en utlendings gutturale tale.»
(Kilde: lenke txt)

Her kan vi se en tendens når ønsket om umiddelbar tilfredsstillelse av personlige behov og gleder gir lite rom for dannelsen av en dyp følelse av personlig ansvar, selvdisiplin og som et resultat full sosial deltakelse. Et slikt skifte kan provosere en persons motvilje mot å engasjere seg i aktiv interaksjon med andre, noe som under visse forhold kan utvikle seg til frykt og unngåelse av sosiale kontakter.

Til slutt minner en annen kilde oss om at den fulle utviklingen av personligheten er umulig isolert:

«Noen sier: «Jeg vil ikke kommunisere med noen: folk liker å dømme, de er nysgjerrige, de vil vite hva jeg spiser, hva jeg sover på og hva jeg har i huset.» Men sanne troende er ikke nysgjerrige og prøver å ikke fordømme noen. De vet hvordan de skal være medfølende og tjene sin neste. Sanne troende har ofte lite og har samtidig alt, fordi alle deler med sin neste det han har. Ensomhet er begynnelsen på døden, så du bør alltid strebe etter å kommunisere med andre mennesker. En person atskilt fra andre er ikke en personlighet, men et "individ". Han finner ikke seg selv. Han må søke seg selv ikke bare i Gud, men også i sin neste. Jeg vil aldri finne meg selv ved å skille meg fra andre.»
(Kilde: lenke txt)

Nektelse av å kommunisere og ønsket om å isolere seg har en destruktiv effekt på dannelsen av en fullverdig personlighet. Hvis personlig ansvar oppfattes utelukkende som et internt anliggende som ignorerer behovet for å samhandle med andre, mister en person de grunnleggende mekanismene for støtte og selvidentifisering, noe som kan bidra til utvikling av sosiofobe tilstander.

Dermed kan det konkluderes med at faktorene som bidrar til utviklingen av sosial fobi ikke bare er interne personlige egenskaper, men også sosiale forhold - høye krav fra samfunnet til personlig ansvar, tap av kollektiv støtte, utbredelsen av hedonistiske livsmodeller, samt mangel på sosial utdanning av høy kvalitet. Personlig ansvar spiller her en dobbel rolle: på den ene siden er det en forutsetning for bevaring og utvikling av individet i en sosial kontekst, og på den andre siden kan dets misforståelser eller overdreven press bidra til avvisning av sosial deltakelse og fremveksten av frykt for kommunikasjon.

Støttende sitat(er):
«I demokratiet er det en helt annen spenning – dette er individets og individets kamp med samfunnet. Det er umulig å overvinne denne sosiale spenningen med noen lover, fordi denne spenningen ligger i hjertet av det liberale demokratiet, i dets idé. I den kristne forståelsen er personen uløselig knyttet til rådet, så denne sosiale spenningen fjernes her og monarken er den personen som realiserer interessene til hele rådet og hver person individuelt. Monarken påtar seg personlig ansvar for samfunnet. Og kollektivt ansvar eksisterer ikke. Når de snakker om kollektivt ansvar, er dette et sikkert tegn på at ingen er ansvarlige for noe – det er et tegn på begynnelsen på sosialt kaos, der alle søker å tilfredsstille personlige interesser, ikke offentlige. Frelse kan ikke være kollektiv, bare ved å tilhøre et selskap, men kan bare være personlig – derfor kan ikke ansvar være kollektivt.» (Kilde: lenke txt)

«Ansvar for dine handlinger, ord, tanker, til syvende og sist, for andre mennesker som er avhengige av deg. Kanskje jeg er partisk eller feilinformert, men det virker for meg som om ansvarsfølelse i dagens verden kan snakkes om med økende bekymring, akkurat som vi snakker om farene ved terrorisme og miljøforurensning. Idealet til det moderne samfunnet er hedonistisk, det vil si rettet mot å oppnå glede. Nytelse i det er en vare, og det er kjøpt. Dermed er et ideelt liv en god rikdom som lar deg kjøpe så mange gleder som mulig. Du kan ikke sette en syl inn i dette stramme opplegget. Det er rett og slett ikke rom for omtanke, offer, selvbeherskelse, selvutdanning. Og ordene om det høres ut som en utlendings gutturale tale.» (Kilde: lenke txt)

«Noen sier: «Jeg vil ikke kommunisere med noen: folk liker å dømme, de er nysgjerrige, de vil vite hva jeg spiser, hva jeg sover på og hva jeg har i huset.» Men sanne troende er ikke nysgjerrige og prøver å ikke fordømme noen. De vet hvordan de skal være medfølende og tjene sin neste. Sanne troende har ofte lite og har samtidig alt, fordi alle deler med sin neste det han har. Ensomhet er begynnelsen på døden, så du bør alltid strebe etter å kommunisere med andre mennesker. En person atskilt fra andre er ikke en personlighet, men et "individ". Han finner ikke seg selv. Han må søke seg selv ikke bare i Gud, men også i sin neste. Jeg vil aldri finne meg selv ved å skille meg fra andre.» (Kilde: lenke txt)