I dagens verden er det lett å bli forvirret mellom oppriktig hengivenhet og bare prangende underkastelse.

Grensen for sann lydighet: Fra dyp tro til sann underkastelse

I dagens verden er det lett å bli forvirret mellom oppriktig hengivenhet og bare prangende underkastelse. Kjernen i sann lydighet er en dyp tro og kjærlighet til pakter, der enhver handling er motivert av et oppriktig ønske om åndelig forvandling. I motsetning til den mekaniske lydigheten av regler, er sann lydighet født av indre fornyelse og et ønske om å styrke båndet til Ham som ga budene.

Hele poenget med denne ideen er at når en person handler med hele sitt hjertes styrke, blir hans oppførsel en refleksjon av indre harmoni og ekte kjærlighet. Men hvis lydighet blir et redskap bare for å behage andre eller for å skjule ens sanne hensikter, mister den sin åndelige dybde. Forskjellen ligger altså i intensjoner: Når sjelen er fylt med oppriktighet, blir det å holde budene en ledetråd for å finne indre fred og enhet med Gud. Og når atferd bare blir et ytre ritual, kan det skjule personlige lidenskaper som forvrenger den sanne essensen av ydmykhet.

Begrepet sann lydighet hjelper enhver sjel til å innse at åndelig vekst og fullkommengjøring av forholdet til Den Høyeste krever oppriktighet, ikke bare å følge regler. Måtte hver enkelt av oss strebe etter å gi slipp på tom anstendighet og åpne våre hjerter for sanne verdier som kan forvandle det indre livet og bringe dyp enhet med verden og Gud.

Hvor går grensen mellom oppriktig lydighet og spøkeløshet?

Grensen mellom oppriktig lydighet og sykofani er der sann lydighet fødes av dyp indre tro og kjærlighet til budene, og er ikke bare en mekanisk oppfyllelse av krav eller et ønske om å vinne anerkjennelse. Oppriktig lydighet er forbundet med å holde budene og forbli i enhet med Ham som ga dem, mens sykofani kan skjule seg bak den ytre tilsynelatende lydigheten, sanne personlige forkjærligheter og til og med syndige lidenskaper.

En av forfatterne bemerker derfor:
«Under dekke av lydighet kan ulike avhengigheter skjules, til og med begjærlig lidenskap. I alminnelighet er alt umålelig, som ikke er saltet av den sanne ydmykhetens ånd og det å behage Gud, helt sikkert besudlet av en eller annen form for urenhet, utsatt for demonenes latterliggjøring.» (kilde: lenke txt)

En annen forfatter skiller tydelig mellom to tilnærminger:
"På samme måte som synd er karakteristisk for ulydighet, er lydighet en dyd. Ulydighet fører til brudd på budene og adskillelse fra Ham som befalte, lydighet fører til bevaring av budene og til uoppløselig enhet av kjærlighet med Ham som ga budet. Og den som har brutt budet av ulydighet, har ikke bare begått en synd, men har også berøvet seg kjærlighetens fellesskap med ham som befalte.» (Kilde: lenke txt)

Fra disse sitatene er det klart at oppriktig lydighet bestemmes av indre fornyelse og en dyp aksept av Guds bud, mens hvis lydighet bare tjener til ytre utseende og for å unnslippe ens egne lidenskaper, så blir det til spøke. Dermed trekkes hovedgrensen gjennom oppriktighet i intensjon: sann lydighet er rettet mot å forvandle det indre livet og perfeksjonere forholdet til Gud, mens sykofani mangler denne indre dybden og kan maskere personlige mangler eller egoistiske ambisjoner.

Støttende sitat(er):
«Under dekke av lydighet kan ulike avhengigheter skjules, til og med begjærlig lidenskap. I alminnelighet er alt umålelig, som ikke er saltet av den sanne ydmykhetens ånd og det å behage Gud, helt sikkert besudlet av en eller annen form for urenhet, utsatt for demonenes latterliggjøring.» (kilde: lenke txt)

"På samme måte som synd er karakteristisk for ulydighet, er lydighet en dyd. Ulydighet fører til brudd på budene og adskillelse fra Ham som befalte, lydighet fører til bevaring av budene og til uoppløselig enhet av kjærlighet med Ham som ga budet. Og den som har brutt budet av ulydighet, har ikke bare begått en synd, men har også berøvet seg kjærlighetens fellesskap med ham som befalte.» (Kilde: lenke txt)