Providence Harmony: Ondskap som et redskap for det høyeste gode
I dagens verden oppstår ofte spørsmålet om hvordan Guds tilsynelatende passivitet i møte med ondskap kan oppfattes. I stedet for bare uinteressante observasjoner, er det overbevisningen om at selv de negative manifestasjonene av menneskets natur er en integrert del av Guds dypt gjennomtenkte plan. Kjernen i dette synet er ideen om at ondskap begått av mennesker kan bli et kraftig verktøy for å oppnå det høyeste gode, spesielt gjennom transformasjon og opprettelse av Kirken.Denne tilnærmingen forutsetter at Guds nærvær manifesteres ikke bare gjennom direkte overnaturlig inngripen, men også gjennom prosesser som kan virke barbariske ved første øyekast. I denne visjonen er ikke fiendene og deres onde gjerninger blottet for mening og hensikt: de blir en slags katalysator som den guddommelige skapelsen inkarneres gjennom. Ideen om at enhver ond handling kan veves inn i et design som gir opphav til noe godt, gir hele bildet dybde og filosofisk rikdom. I denne sammenhengen reduseres ikke Guds inngripen til mekaniske handlinger, men er et delikat verk der selv negative hendelser finner sin plass i den overordnede planen for forvandling og frelse.En slik forståelse forblir kompleks og mangefasettert, og tvinger oss til å tenke på hvordan Guds forsyns dype og uforståelige veier blir realisert i en verden full av motsetninger. Det hjelper oss å se forbi overfladiske hendelser et bredere perspektiv, der enhver situasjon i livet, uansett hvor negativ den kan virke, kan bidra til utvikling og styrking av den åndelige naturen. Et slikt syn inviterer oss til å tenke meningsfylt og dypt på ondskapens rolle i oppnåelsen av høyere idealer og hvordan selv de mest uventede manifestasjoner kan bli lyskilden.
Hvordan forklarer vi observasjonen om at Gud er et stort vitne, men ikke ser ut til å blande seg inn i ondskapens anliggender?I de presenterte kildene er det en forståelse av at det som kan synes å være Guds passivitet i møte med ondskap, faktisk er en del av hans dype forsyn. Spesielt sier en av passasjene:«Og hennes ondeste fiender kan ved det guddommelige forsyns handling ikke gjøre noe annet for henne enn godt. For Herren bygger opp sin kirke ikke bare ved direkte handling av guddommelig kraft, men også ved fienders hender, og tillater det onde som Kirken opplever til det gode. Dette er forsynets betydning av det onde som Gud har tillatt.» (Kilde: lenke txt)Det understrekes at selv når ondskap begås av mennesker, tjener det som et instrument for å oppnå det høyeste gode. Gud, som et stort vitne, er tilstede i alle hendelser og bruker dem, selv om det ved første øyekast ser ut til at han ikke griper inn, for å oppfylle sin plan. Dette synet antyder at uønsket og ond oppførsel kan være en del av den transformative prosessen der det gode til slutt manifesterer seg.Samtidig reiser dialogen fra samme kilde spørsmålet om nøyaktig hvordan det guddommelige forsynet manifesterer seg når onde gjerninger tolereres, noe som indikerer kompleksiteten i dette emnet og det faktum at Guds direkte inngripen ikke er den eneste måten å handle innenfor rammen av hans allestedsnærværende deltakelse i verdens anliggender. (Kilde: lenke txt)Observasjonen om at Gud er et stort vitne, men ikke ser ut til å gripe direkte inn i ondskapens anliggender, forklares således av konseptet om det guddommelige forsynet, ifølge hvilket ondskap begått av mennesker kan veves inn i den overordnede planen for å tjene det gode og oppbyggelsen gjennom dette onde, spesielt i forhold til Kirken. Dette forringer ikke hans altseende nærvær, men peker bare på en annen, dypere og mer uforståelig forståelse av hans handlinger.Støttende sitat(er):«Og hennes ondeste fiender kan ved det guddommelige forsyns handling ikke gjøre noe annet for henne enn godt. For Herren bygger opp sin kirke ikke bare ved direkte handling av guddommelig kraft, men også ved fienders hender, og tillater det onde som Kirken opplever til det gode. Dette er forsynets betydning av det onde som Gud har tillatt.» (Kilde: lenke txt)Men dette betyr slett ikke at forsynets omsorg for onde mennesker bare er begrenset til å gi dem full frihet, og omsorg for mennesker som ondskap begås mot er begrenset til å 'tillate' denne ondskapen. Da ville folk virkelig bli forlatt av Gud og overlatt bare til seg selv... I hva kommer det guddommelige forsynet til uttrykk når Gud tillater onde gjerninger?» (Kilde: lenke txt)