Kunnskapens grenser: Agnostisisme og spørsmålet om åndelig erfaring
Agnostisisme i dag fungerer som en hard påminnelse om våre begrensninger i å kjenne tingenes essens og spesielt Gud. Innføringen av denne filosofiske posisjonen understreker at våre muligheter for sanseoppfatning bare delvis er i stand til å omfatte virkeligheten, og forlater grensene for den såkalte absolutte kunnskapen. Hovedideen er fokusert på fornektelse av muligheten for empirisk bekreftelse av religiøse sannheter: en opplevelse som er i stand til å etablere en dyp og direkte forbindelse med det guddommelige, krever en indre opplevelse, en følelse som ikke kan oppnås fullt ut gjennom de ytre sansene. Agnostisisme hevder altså ikke å ha positiv kunnskap, men reflekterer snarere skepsis og tvil om muligheten for pålitelig forståelse av åndelige realiteter. Avslutningsvis er agnostisisme ikke så mye basert på fornektelse som på bevissthet om grensene for menneskelig erfaring, noe som tvinger oss til å revurdere kriteriene for sann kunnskap og verdsette den indre veien til å forstå det ukjente.
Kan agnostisisme betraktes som en form for kunnskap som er frukten av kunnskap?Agnostisisme inntar faktisk en skeptisk posisjon til muligheten for å kjenne sannheten (spesielt religiøs sannhet), og representerer ikke positiv kunnskap som er et resultat av kunnskap. Med andre ord, agnostisisme benekter muligheten for å oppnå en fast og umiddelbar kunnskap om tingenes essens, inkludert Gud, og kan på dette grunnlaget ikke betraktes som frukten av dyp kunnskap, som er basert på indre erfaring og direkte innflytelse på sjelen.Derfor, som bemerket i en av kildene, er agnostisisme posisjonert som en tro på at religiøs kunnskap ikke kan ha et empirisk, sanselig grunnlag: «Han antar at religiøs kunnskap ikke kan være empirisk (opplevd), det vil si ha en spesiell sanseoppfatning som grunnlag. Agnostikerne hevder at det ubetingede ligger utenfor sanseoppfatningens område, kan ikke gi seg selv en følelse eller imponere oss, og derfor kan vi verken være overbevist om Guddommens virkelige eksistens, langt mindre erkjenne Ham. Men ideen om at det ikke finnes noe empirisk grunnlag i religiøs kunnskap er en feilaktig tanke. Selvfølgelig er det umulig å oppfatte guddommeligheten ved de ytre sansene, men det er mulig, og det er faktisk en innflytelse av guddommeligheten på mennesket, ikke bare eksternt, formidlet av naturen, men også internt, på sjelen, oppfattet av den indre sansen. Det er denne nådefylte innflytelsen fra guddommeligheten på sjelen som tjener som det eksperimentelle grunnlaget for kunnskapen om Gud.» (Kilde: lenke txt, side: 59).Dermed er agnostisismens posisjon basert nettopp på fornektelsen av muligheten for pålitelig erkjennelse av essensen, med utgangspunkt i begrensningen av sensorisk persepsjon. Kognisjon, som frukten av innsats og indre erfaring, er bygget på tilstedeværelsen av positiv erfaring, som lar deg etablere en forbindelse med kunnskapsobjektet. Og siden agnostisisme ikke gir en så positiv opplevelse, men bare markerer grensene for våre evner, kan den ikke betraktes som en form for kunnskap, men snarere en refleksjon av tvil og begrensninger av kunnskapens muligheter.Støttende sitat(er):«Han antar at religiøs kunnskap ikke kan være empirisk (opplevd) ... Men ideen om at det ikke finnes noe empirisk grunnlag i religiøs kunnskap er en feilaktig tanke. Selvfølgelig er det umulig å oppfatte guddommeligheten ved de ytre sansene, men det er mulig, og det er faktisk en innflytelse av guddommeligheten på mennesket, ikke bare eksternt, formidlet av naturen, men også internt, på sjelen, oppfattet av den indre sansen. Det er denne nådefylte innflytelsen fra guddommeligheten på sjelen som tjener som det eksperimentelle grunnlaget for kunnskapen om Gud.» (Kilde: lenke txt, side: 59).Agnostisisme er altså ikke et resultat av kognisjon, men legemliggjør snarere en skeptisk holdning til muligheten for kognisjon, som fratar den statusen til positiv kunnskap.