Moderne vitenskap ødelegger de gamle ideene om materie som en uforanderlig substans, og åpner opp en hel verden av dynamiske prosesser og interaksjoner.

Materie som dynamisk handling: Rethinking grunnleggende konsepter

Moderne vitenskap ødelegger de gamle ideene om materie som en uforanderlig substans, og åpner opp en hel verden av dynamiske prosesser og interaksjoner. I dag fremstår elektroner ikke som urokkelige "murstein", men som bærere av elektriske krefter, hvis grunnleggende egenskaper – ladning og masse – bestemmes av stadig skiftende dynamiske lover. Sammenlignet med atomer, komplekse strukturer av elektroner, protoner og nøytroner, viser elementærelektronet en uforanderlig essens, og forblir den uforanderlige kjernen av elektrisk aktivitet, og til og med adlyder de strenge reglene for kvantemekanikk og usikkerhetsprinsippet.

Dette paradigmeskiftet gjenspeiler utviklingen av vårt syn på materie, og gir plass til ideen om at en ting ikke er noe statisk, men et resultat av grunnleggende krefter som påvirker hverandre. Avvisningen av den tidligere forståelsen av materie som en fast substans gjør det mulig å se materiens natur gjennom prismet av kontinuerlig kreativ interaksjon, lik ideene til Leibniz' klasse av filosofi om den dynamiske verden. Dette perspektivet understreker at selv de mest elementære partiklene, som elektronet, spiller en avgjørende rolle i universets struktur og oppførsel, og blir til levende vev, hvor dynamikk blir hoveddesigneren av virkeligheten.

Overgangen fra tradisjonelle ideer til et nytt syn på materie som en dynamisk handling fornyer derfor ikke bare vår forståelse av naturen, men inspirerer oss også til å søke etter nye svar om lovene som styrer verden. Denne nye tolkningen av grunnleggende fenomener stimulerer til videre eksperimentering og forskning, og understreker at sannhet i vitenskapen alltid streber etter å være åpen og mangefasettert.

Er det mulig å sammenligne elektronets uuttømmelighet med atomet, og hva sier dette om materiens natur i moderne vitenskap?

Moderne vitenskap beveger seg bort fra ideen om materie som en uforanderlig substans og betrakter den som en dynamisk handling manifestert gjennom grunnleggende krefter og interaksjoner. I denne sammenhengen er elektroner ikke de tradisjonelle "mursteinene" av materie, men fungerer som bærere av elektriske krefter, hvis egenskaper bestemmes av dynamiske prosesser.

Sammenligningen av atomet og elektronet når det gjelder uuttømmelighet gjenspeiler forskjellen i deres roller: atomer, som sammensatte strukturer, er aggregater der elektroner, protoner og nøytroner kombineres i henhold til spesifikke lover, mens elektroner, som elementærpartikler, demonstrerer uforanderligheten til deres ladning og massenatur, selv om de adlyder kvantemekanikkens lover og usikkerhetsprinsippet. Dermed indikerer elektronets uforanderlighet eller "uuttømmelighet" at grunnleggende mikropartikler er manifestasjoner av dynamiske prosesser, og ikke uforgjengelige stoffer.

Denne troen gjenspeiles i følgende resonnement:
«Elektronet er ikke materialet, men det er ikke det fiktive sentrum for alle definisjonene av materie, universets virkelige murstein. Det er sentrum for aktive elektriske krefter, og massen forklares som et resultat som et derivat av dens elektriske natur. I dette tilfellet viser masse seg å være en variabel verdi, og Newtons lover, som mekanikken er basert på, er bare sanne omtrentlig, ved lave bevegelseshastigheter.» (Kilde: lenke txt)

Samtidig utviklet synet på materiens natur seg fra ideen om fast materie til forståelsen som en dynamisk handling:
«På grunnlag av det som ble kalt substans, substans, ligger de immaterielle primærelementene. Jeg hevder kategorisk at begrepet substans har spilt sin rolle i fysikken. Fysikken må frigjøre seg fra utvidet substans. Materie forstås nå ikke som en substans, men som en dynamisk handling, slik den ble forstått av den klassiske filosofen for det dynamiske verdenssynet, Leibniz.» (Kilde: lenke txt)

Dermed, hvis vi sammenligner atomet med elektronet, kan vi si at atomet som struktur viser en foranderlig, sammensatt karakter, mens elektronet, mens det forblir elementært, viser sin "uuttømmelighet" gjennom uforanderligheten til dets grunnleggende egenskaper. Dette understreker at grunnlaget for materie i moderne fysikk ikke ligger i statiske, uttømmelige elementer, men i dynamisk skapende og samvirkende prosesser, der selv slike elementærpartikler som elektroner spiller en nøkkelrolle i å bestemme strukturen og oppførselen til materie.

Støttende sitat(er):
«Elektronet er ikke materialet, men det er ikke det fiktive sentrum for alle definisjonene av materie, universets virkelige murstein. Det er sentrum for aktive elektriske krefter, og massen forklares som et resultat som et derivat av dens elektriske natur. I dette tilfellet viser masse seg å være en variabel verdi, og Newtons lover, som mekanikken er basert på, er bare sanne omtrentlig, ved lave bevegelseshastigheter.» (Kilde: lenke txt)

«På grunnlag av det som ble kalt substans, substans, ligger de immaterielle primærelementene. Jeg hevder kategorisk at begrepet substans har spilt sin rolle i fysikken. Fysikken må frigjøre seg fra utvidet substans. Materie forstås nå ikke som en substans, men som en dynamisk handling, slik den ble forstått av den klassiske filosofen for det dynamiske verdenssynet, Leibniz.» (Kilde: lenke txt)