I vår tids søken etter åndelige betydninger er det lett å gi etter for fristelsen til å oppfatte Gud gjennom prismet av rent personlig erfaring og følelsesmessig tilknytning.

Frihet eller ego? Et nytt blikk på universell eksistens!

I vår tids søken etter åndelige betydninger er det lett å gi etter for fristelsen til å oppfatte Gud gjennom prismet av rent personlig erfaring og følelsesmessig tilknytning. Når vår idé om det guddommelige reduseres til "min Gud", risikerer vi å snu troens dybde til en refleksjon av personlige ønsker, tilknytninger og selvsentrerthet. En slik tilnærming gjør det lett å glemme Gud som et altomfattende, universelt prinsipp, som fører til tap av sant åndelig innhold.

Kjernen i dette problemet er tendensen til selvhevdelse, der tilbedelsen av Gud blir selvforherligelse. I stedet for å strebe etter harmoni med det uendelige og universelle prinsippet, begynner vi å se i det guddommelige bare en refleksjon av våre lidenskaper og behov. Dette utarmer den indre verden, og etterlater oss på jakt etter en ustabil mening basert på personlige ambisjoner og begrensede behov.

Avslutningsvis er det viktig å merke seg at realiseringen av Gud som et stort, integrert prinsipp hjelper oss å gå utover den snevre egosentriske visjonen av verden. Tvert imot, sann åndelig oppvåkning krever en nytenkning av ens lengsler og tilknytninger, slik at tilbedelse ikke er en refleksjon av ens eget selv, men en vei til livets uendelige og universelle innhold.

Hvordan kan en persons syn på Gud gjenspeile tilkjennegivelsene av personlig egoisme?

Et individs oppfatning av Gud, når den er basert på snevre, personlige erfaringer og en emosjonell tilnærming til det guddommelige, kan være en refleksjon av personlig egoisme. I denne tolkningen oppfattes ikke Gud som et universelt, objektivt prinsipp, men som noe som tilhører en person personlig – «min Gud». Dette fører til det faktum at sann, universell eksistens erstattes av projeksjonen av ens egne ønsker, ambisjoner og vaner, og som et resultat blir tilbedelsen av Gud til tilbedelse av seg selv.

Derfor, som bemerket i en av kildene, "En person tror bare at han tilber Gud, men faktisk tilber han seg selv, sine ønsker, sine lidenskaper, vaner, hengivenheter. Han tjener seg selv, han har alt for seg selv: et hus for seg selv, og en mann for seg selv, og barn, og arbeid og bøker – alt er bare for seg selv, bare for opphøyelsen av seg selv» (kilde: lenke txt). Det er tydelig her at vektleggingen av det personlige i forholdet til Gud blir til en form for selvhevdelse, der den sanne betydningen av gaver og relasjoner er forvrengt av egenkjærlighet og et snevert fokusert behov for selvbekreftelse.

I tillegg, hvis Gud slutter å bli oppfattet som et integrert, altomfattende prinsipp, men bare blir en refleksjon av personlige behov og ambisjoner, så lider den personlige essensen til en person: «Hvis det ikke finnes noen Gud som et alt-i-ett, komplett og harmonisk vesen, hvis Gud ikke er min siste kjærlighet, er det endelige målet, målet for alle mine aspirasjoner, ikke mitt, da er det ingen min personlighet, den er berøvet uendelig innhold, tom i sine ambisjoner, fattig i sin ensomhet» (kilde: lenke txt). Denne uttalelsen understreker tydelig at erstatningen av en personlig oppfatning av Gud med den sanne forståelsen av Gud fører til utarming av den indre verden, og erstatter det uendelige innholdet av dyp religiøs erfaring med en smal sirkel av egoistiske ideer.

Dermed kan et individuelt gudsbegrep bli en manifestasjon av personlig egoisme hvis det er basert på selvhevdelse og ønsket om å opphøye sitt eget selv i stedet for å anerkjenne og akseptere et objektivt, altomfattende prinsipp som overskrider individuelle behov og ønsker.

Støttende sitat(er):
«Mennesket tror bare at det tilber Gud, men faktisk tilber det seg selv, sine ønsker, sine lidenskaper, vaner, tilknytninger. Han tjener seg selv, han har alt for seg selv: et hus for seg selv, og en mann for seg selv, og barn, og arbeid og bøker – alt er bare for seg selv, bare opphøyelsen av seg selv.» (Kilde: lenke txt)

«Hvis det ikke finnes noen Gud som et altforent, fullstendig og harmonisk vesen, hvis Gud ikke er min siste kjærlighet, er det endelige målet, målet for alle mine bestrebelser, ikke mitt, da er det ingen min personlighet, den er berøvet uendelig innhold, tom i sine ambisjoner, fattig i sin ensomhet.» (Kilde: lenke txt)