Forskningen i moderne psykologi åpner opp redningssyndromets mystiske verden – et fenomen der ønsket om å hjelpe andre blir et middel til selvhevdelse og bekreftelse på egen betydning.

Frelsens kraft: Psykologien til indre søken

Forskningen i moderne psykologi åpner opp redningssyndromets mystiske verden – et fenomen der ønsket om å hjelpe andre blir et middel til selvhevdelse og bekreftelse på egen betydning. På den ene siden dannes personligheten under påvirkning av verdiholdninger kombinert med tjenesteidealene, noe som gjør ham til en konstant og energisk forsvarer av andre. På den annen side kan mangelen på prososiale retningslinjer, nivået av selvrealisering og en positiv holdning til mennesker føre til profesjonell utbrenthet, og gjøre ønsket om å hjelpe til et forsøk på å kompensere for interne underskudd. En energisk søken etter bekreftelse på ens egen verdi er ofte sammenvevd med identitetens ustabilitet, og tvinger en person til å lete etter bevis på sin betydning gjennom andres konstante "frelse". En slik dobbel vei, selv om den er attraktiv ved første øyekast, kan føre til alvorlige psykologiske konsekvenser. Å forstå og jobbe gjennom de indre mekanismene er det første trinnet i å snu ønsket om frelse til et harmonisk ønske om å støtte andre uten å miste sin egen balanse og energi til personlig utvikling.

Hvilke psykologiske aspekter bidrar til utviklingen av det såkalte «redningssyndromet»?

Utviklingen av det såkalte "redningssyndromet" er assosiert med en rekke interne psykologiske mekanismer som danner personligheten og dens selvoppfatning. For det første kan et individ fylle sin personlighet med visse verdiholdninger når hans system av synspunkter er tett sammenvevd med ideene om tjeneste og konstant beredskap til å "frelse" andre. Dette står i studien, som bemerker at «hjernen til en tilhenger av okkulte praksiser er dypt gjennomsyret av ideene om tjeneste og konstant beredskap til å redde andre» (kilde: lenke txt).

For det andre bemerkes det at et utilstrekkelig nivå av altruisme, selvaktualisering og positiv holdning til mennesker kan skape forutsetninger for profesjonell utbrenthet, som igjen blir en risikofaktor for utvikling av dette syndromet. Det vil si at mangelen på prososial orientering hos individet kan føre til et overdreven ønske om å kompensere for indre underskudd gjennom aktiv "redning" av andre (kilde: lenke txt).

I tillegg kan personlige problemer knyttet til ustabilitet i identitet og behovet for å bekrefte egen betydning også bidra til fremveksten av "redningssyndrom"-tendenser. Dette kan bedømmes ut fra resonnementet, der det bemerkes at det smertefulle og urovekkende problemet med personlighet får en person til å søke bekreftelse på sin betydning gjennom ønsket om å "frelse" og dermed heve sin personlighet (kilde: lenke txt).

Dermed er de viktigste psykologiske aspektene personlighetens dype verdiorientering, som krever ekstern bekreftelse gjennom rollen som frelseren, underskuddet av internt dannet prososial orientering, samt det indre behovet for selvhevdelse og søken etter mening gjennom å hjelpe andre.

Støttende sitat(er):
"Verdiinnholdet i hver type personlighet i forbindelse med følgeren av et bestemt verdensbilde suppleres med sosial støtte gjennom gruppemekanismer som påvirker utviklingen av selvbevissthet og en meningsfull lesning av ens rolle i den tilsvarende gruppen. På denne måten er hjernen til tilhengeren av okkulte praksiser dypt gjennomsyret av ideene om tjeneste og konstant beredskap til å redde andre.» (kilde: lenke txt)

"Psykologisk forskning viser at for mennesker med et utilstrekkelig nivå av altruisme, selvrealisering, en positiv holdning til mennesker og en økt betydning av materiell sikkerhet, er profesjonell utbrenthet nesten uunngåelig ... Disse dataene indikerer behovet for en prososial orientering av individet som en forebygging av profesjonell utbrenthet, noe som også er aktuelt for utvikling av redningssyndrom." (kilde: lenke txt)

«Problemet i psykologi er selve personligheten, akkurat som jeg er mitt eget problem. I vårt arbeid er pasienten selve sykdommen, så behandling handler ikke bare om å søke å helbrede, men også om å ta vare på personen vi tar... Og er det ikke i virkeligheten det samme smertefullt urovekkende og ærefulle personlighetsproblemet som driver Don Quijote til handling, som sa om seg selv: «Jeg vet hvem jeg er!» og ønsket å redde sin personlighet ved å løfte den på den uforgjengelige herlighetens vinger? (Kilde: lenke txt)