Den gammeltestamentlige epoken er preget av en dyp opplevelse der frykten for døden ikke bare ble oppfattet som slutten på fysisk eksistens, men som tapet av den hellige forbindelsen med Gud.

Åndelige bekymringer: Frykten for døden i Det gamle testamentes tidsal

Den gammeltestamentlige epoken er preget av en dyp opplevelse der frykten for døden ikke bare ble oppfattet som slutten på fysisk eksistens, men som tapet av den hellige forbindelsen med Gud. Selv da var tanken på døden et forvarsel om tapet av levende fellesskap med skaperen, og ble til et symbol på gudsforlatelse og åndelig isolasjon. Denne frykten grep ikke bare vanlige mennesker, men også store åndelige ledere og rettferdige menn, for hvem døden var noe uhyggelig og skremmende, og forstyrret den naturlige orden. En slik altomfattende bekymring motiverte det gammeltestamentlige samfunn til konstant åndelig forberedelse, streng overholdelse av budene og søken etter måter å bevare evig enhet med Gud på. Døden i disse dager ble en uunnværlig anledning til dyp refleksjon over frelse og evighet, og tilskyndet mennesker til åndelig perfeksjon til tross for all jordisk frykt.

Hvilken rolle spilte frykten for døden i livene til mennesker i gammeltestamentlig tid, og hvordan påvirket det deres verdensbilde?

Frykten for døden spilte en grunnleggende rolle i livene til mennesker i gammeltestamentlig tid, siden den ikke bare ble oppfattet som slutten på det fysiske livet, men også som tapet av en levende, effektiv forbindelse med Gud. For det gammeltestamentlige mennesket hadde døden en dyp åndelig betydning: det betydde tap av evnen til å opprettholde direkte kommunikasjon med skaperen, og ble følgelig synonymt med gudsforlatelse. Som bemerket i en av kildene, "det er derfor tanken på døden var assosiert med tanken på å miste en levende og aktiv forbindelse med Gud, frykten for døden ble frykten for å bli forlatt av Gud" (kilde: lenke txt).

I tillegg ble frykten for døden gjenspeilet selv i holdningen til store åndelige ledere og rettferdige menn, for hvem døden ikke ble oppfattet som en naturlig overgang, men som noe skremmende og farlig. En av skriftstedene understreker for eksempel: «Hvor forferdelig døden var før Kristus, fremgår også av den holdningen til Det gamle testamente som var rettferdig overfor den. For «tidligere fryktet ikke bare syndere døden, men også hellige menn, som hadde stor frimodighet for Gud [...] Dødens ansikt pleide å være forferdelig, og alle var livredde for det og skalv» (kilde: lenke txt).

Dermed formet frykten for døden verdensbildet til datidens mennesker, og tilskyndet dem til konstant åndelig forberedelse, overholdelse av budene og søken etter måter å bevare enheten med Gud på. Denne dype angsten for tapet av fellesskap med Gud og livskraft hadde en betydelig innvirkning på moralske fundamenter og religiøs praksis, noe som gjorde døden til et integrert tema for refleksjon over evig og åndelig frelse.

Støttende sitat(er):
«Det er derfor tanken på døden ble assosiert med tanken på tapet av en levende og aktiv forbindelse med Gud, frykten for døden ble frykten for å bli forlatt av Gud...» (Kilde: lenke txt)

Hvor forferdelig døden var før Kristus, fremgår også av holdningen til Det gamle testamente som var rettferdig overfor den. For «tidligere fryktet ikke bare syndere døden, men også hellige menn, som hadde stor frimodighet for Gud [...] Dødens ansikt pleide å være forferdelig, og alle var livredde for det og skalv» (kilde: lenke txt)