Å leve med bevisstheten om endelighet
Tenk deg at hvert sekund er det siste øyeblikket i livet ditt. Dette synet på verden fordyper oss ikke så mye i dystre refleksjoner over døden som det inspirerer oss til å sette pris på hvert øyeblikk, revurdere prioriteringer og strebe etter harmoni i forhold til andre. Å være klar over begrensningene i vår tid lar oss frigjøre oss fra tomme bekymringer og kjas og mas, og rette all vår energi mot det som virkelig betyr noe: oppriktige møter, vennlige handlinger og dype samtaler der kjærlighet og oppmerksomhet runger.Når vi tenker på det endelige i livet vårt, blir motivene for handling tydeligere. Dette er ikke en oppfordring til å se inn i fremtiden etter døden, men en retningslinje for å etterlate et preg av mening og varme i dag. Vi begynner å sette pris på selv de minste detaljene, og innser at de danner utseendet vårt og påvirker minnene til våre kjære. En slik filosofi hjelper til med å tenke nytt om betydningen av ord, blikk og gester, som hver kan bli det siste budskapet som en person tar med seg til evigheten.
Akkurat nå, mer enn noen gang, er det viktig å stoppe opp og tenke: hvordan gjøre livet mer bevisst og tilfredsstillende?Svaret ligger i de små tingene – i egenomsorg, kjærlighet til andre, i en oppriktig interesse for hverdagen som leves. La bevisstheten om tidens forgjengelighet bli en kraftig motivasjon for personlige prestasjoner og endringer, og gi livet en unik lysstyrke og metning.Hvordan kan vi tolke spørsmålet «Hva om jeg dør?», og hvilken rolle spiller forståelsen av livets endelighet i dette?I denne sammenhengen skal spørsmålet «Hva skal man gjøre hvis han dør?» ikke forstås bokstavelig som en indikasjon på handling etter døden, men som en oppfordring til å tenke over egen holdning til liv og død. Det gir oss oppgaven med å forstå hvordan alle våre handlinger bør være hvis vi vet at vårt liv er begrenset, og endelighet bærer i seg en oppriktig dybde av væren. Det vil si at det handler om å slutte å utsette viktige ting og leve som om hvert øyeblikk kan være det siste, og dermed gi livet vårt en spesiell verdi og fylde.For eksempel antyder et av utdragene fra lenke txt-filen at det å reflektere over vår dødelighet er noe som får oss til å revurdere våre egne prioriteringer: «Og vi må definitivt ta vare på dette. En dag satt jeg på kjøkkenet om kvelden, slo av lyset og tenkte: Jeg er allerede så gammel og hvor lenge jeg skal leve – la oss si ti eller tolv år. Ok, og hva så? Her er jeg død, liggende i en kiste, omgitt av skumblomster, malt med anilinmaling, helt stygg. … Hva vil skje med min sjel nå? Vil hun komme til himmelriket, til Kristus?» (Kilde: lenke txt)Denne passasjen viser at bevisstheten om begrensningene i livets vei tvinger oss til å tenke på endeligheten av vår innflytelse, hvordan vi vil bli husket av andre, og fremfor alt hvilke verdier vi etterlater oss.Et annet fragment, fra lenke txt-filen, understreker at hvis vi var klar over at hvert ord, handling eller til og med blikk vi har kan være vårt siste, ville vi leve med større bevissthet: «Å,» sa han i det øyeblikket, «hvis jeg hadde fått liv, ville jeg ikke ha mistet et eneste øyeblikk av det ... Livet ble gitt – og hvor mye av det gikk tapt! Hvis vi var klar over dette, hvordan ville vi forholde oss til hverandre og til oss selv? Hvis jeg visste, hvis du visste at personen du snakker med, kan være i ferd med å dø, og at lyden av din stemme, innholdet i dine ord, dine bevegelser, din holdning til ham, dine intensjoner vil være det siste han vil oppfatte og ta med seg inn i evigheten – hvor oppmerksomt, hvor forsiktig, hvor kjærlig, med hvilken kjærlighet vi ville handle! (kilde: lenke txt)Dermed kan spørsmålet "Hva skal du gjøre hvis du dør?" tolkes som en metaforisk trang til å revurdere dine handlinger og relasjoner: bevisstheten om livets endelighet får oss til å lete etter sanne verdier, ta hensyn til vennlighet og kjærlighet, uten å kaste bort et minutt i tom forfengelighet. Denne forståelsen hjelper oss å fokusere på det som virkelig betyr noe – hvordan vi kan være tro mot oss selv, hvordan vi kan være en støtte for våre kjære og hvordan vi kan etterlate oss et verdig minne som kan inspirere andre selv etter at vi dør.Støttende sitat(er):«Og vi må definitivt ta vare på dette. En dag satt jeg på kjøkkenet om kvelden, slo av lyset og tenkte: Jeg er allerede så gammel og hvor lenge jeg skal leve – la oss si ti eller tolv år. Ok, og hva så? … Hva vil skje med min sjel nå? Vil hun komme til himmelriket, til Kristus?» (Kilde: lenke txt)«Å,» sa han i det øyeblikket, «hvis jeg hadde fått liv, ville jeg ikke ha mistet et eneste øyeblikk av det ... Hvis jeg visste, hvis du visste at personen du snakker med kan være i ferd med å dø ... Hvor oppmerksomt, hvor forsiktig, med hvilken kjærlighet vi ville handle!» (kilde: lenke txt)