I den moderne verden kan følelsen av tap av livsmening trenge inn i dypet av sjelen når virkeligheten viser seg å være uforenlig med indre forventninger.

Da den indre tomheten kolliderte med virkeligheten: Veien til gjenføde

I den moderne verden kan følelsen av tap av livsmening trenge inn i dypet av sjelen når virkeligheten viser seg å være uforenlig med indre forventninger. Når de kommer i kontakt med indre katastrofer, føler mange at de vanlige gledene har mistet sin kraft, møter følelsen av at de er i en endeløs vanskelig labyrint – der hvert skritt er innhyllet i mørke og håpløshet.

Forsvinningen av enhet og tapet av en felles idé fører til at individuelle ambisjoner og små mål, blottet for en forbindende kjerne, fører til en følelse av fullstendig fragmentering og tap av integritet. I slike øyeblikk kollapser det personlige verdisystemet under angrepet av indre skuffelse, og livet begynner å virke som endeløst hardt arbeid, blottet for de vanlige retningslinjene og dyp mening. Dette er ikke så mye et stopp i ambisjoner som et signal om å revurdere forventningene dine og finne en ny inspirasjonskilde som kan tenne en gnist av håp selv i de mørkeste timene.

Til tross for all kompleksiteten og smerten ved opplevelser, er det gjennom bevisstheten om indre tomhet at du kan finne styrken til transformasjon. Å erkjenne skuffelse åpner veien for å finne dype sannheter som kan forene de forskjellige delene av livet til en enkelt helhet. Hver av oss har en sjanse til å gjenvinne energi for livet hvis vi tør å møte de mørke sidene av tilværelsen og finne det indre lyset som vil hjelpe oss å gå utover vanlig skuffelse og åpne en ny side med sann tilfredshet.

Hvorfor kan noen mangle en følelse av mening med livet, og hvilke faktorer kan føre til at det går tapt?

Noen mennesker kan føle mangel på mening i livet når indre forventninger og virkelighet divergerer, noe som fører til dyp frustrasjon og følelser av indre tomhet. Et slikt meningstap kan oppstå som følge av opplevde indre katastrofer, når følelser av ensomhet, håpløshet og depresjon er så sterke at det vanlige verdisystemet kollapser. En forfatter beskriver for eksempel en tilstand der personlige erfaringer ligner livet i en straffekoloni – følelsen av at alle vanemessige interesser og yrker har mistet sin betydning for et menneske, og indre lidelse og håpløshet fanger bevisstheten hans fullstendig (fra « lenke txt»).

En annen faktor i tapet av en følelse av mening i livet er relatert til desillusjon med selve konseptet om meningen med tilværelsen. En nytenkning av forventninger, når en person aspirerte til et liv som skulle være tilfredsstillelsen av alle hans lidenskaper og ønsker, blir til en bitter erkjennelse av at det var nettopp en slik tilfredsstillelse som viste seg å være uoppnåelig. I denne forbindelse fører ikke fullstendig skuffelse til opphør av ønsket om mening, men gjenspeiler tvert imot et sterkt ønske om å finne den, selv om det for noen fører til selvmord – som et symbol på ekstrem fortvilelse i avviket mellom forventninger og virkelighet (fra " lenke txt").

I tillegg bidrar tapet av samhold og et felles veiledende prinsipp, der alles individuelle mål og innsats brytes ned i mange små, urelaterte aktiviteter, i stor kulturell målestokk til en følelse av tomhet og meningsløshet. Fraværet av en enkelt sentraliserende idé eller felles mål gjør livet fragmentarisk, blottet for dyp forbindelse mellom de individuelle aspektene ved tilværelsen, noe som fører til tap av en følelse av livsfylde (fra " lenke txt").

Støttende sitat(er):
«Hvis det falt sammen, ville det være meningsløst, det vil si at det ikke ville eksistert i det hele tatt. Følgelig følger det at det skuffede og fortvilte selvmordet ikke var skuffet og fortvilet, ikke i meningen med livet, men akkurat det motsatte, i hans håp om livets meningsløshet: han håpet at livet ville gå som han ønsket, alltid og i alt bare ville være den direkte tilfredsstillelsen av hans blinde lidenskaper og vilkårlige innfall, det vil si at det ville være tull. at det ikke er verdt å leve. Men hvis han blir skuffet over verdens meningsløshet, gjenkjenner han dermed meningen i den. Hvis en slik ufrivillig anerkjent mening er utålelig for denne personen, hvis han, i stedet for å forstå, bare klandrer noen og gir sannheten straffen for en «fiendtlig skjebne», så endres ikke sakens essens på grunn av dette. Meningen med livet bekreftes bare av den fatale utilstrekkeligheten til de som fornekter det: denne fornektelsen tvinger noen (pessimistiske teoretikere) til å leve uverdig, i motsetning til deres forkynnelse, mens for andre (pessimistiske utøvere eller selvmordere) sammenfaller fornektelsen av meningen med livet med den faktiske fornektelsen av selve deres eksistens. Det er klart at det er en mening med livet når dets fornektere uunngåelig fornekter seg selv: en ved sin uverdige eksistens, andre ved sin voldelige død.» (Kilde: lenke txt)

«Jeg følte meg selv i en straffekoloni, kanskje i gruver – jeg så ikke meg selv i en slik tilstand, men hadde bare en ekstremt betydningsfull konsekvens av det for mitt indre liv – jeg følte det som om jeg var i en slik gruve. Ved å bruke begreper som jeg ikke brukte den gangen, vil jeg si at denne stygge og ubeskrivelige opplevelsen, som rystet meg som et slag, var mystisk og i sin reneste form. Jeg opplevde store lidelser, som overveldet meg, selv om det ikke var noen merkbar grunn til å være klar over min undergang og min død. Det var som selvoppfatningen til en mann begravet levende, da hele kilometer med svart ugjennomtrengelig jord lå over ham. Det var mørket foran hvilket den mørkeste natt synes lys, et tykt og tungt mørke – virkelig Egypts mørke; Den omsluttet meg og knuste meg. Det var en følelse av at nå ville ingen hjelpe, ingen av dem som jeg pleide å regne med som noe urokkelig og evig, ville ikke komme til meg, ville ikke engang vite om meg. Jeg følte meg også maktesløs i alle mine interesser og yrker. Ikke at det er noen tvil om riktigheten eller uriktigheten av fysikk og alt annet, selv i naturen selv. Nei, alt dette forble rett og slett på den andre siden av noe ufremkommelig for meg, ble ikke omsettelig, blottet for noen vital betydning, filler som du verken kan rose eller klandre i smerte. Med en sterk overbevisning som ikke tillot noen tvil, følte jeg maktesløsheten i alt som hadde opptatt meg inntil da, i det nye mørke området jeg hadde falt til. Den har sine egne behov, sine egne lidelser. Åpenbart må du ha dine egne midler og dine egne gleder.» (Kilde: lenke txt)

«Europas store suksesser på området for ekstern kultur skyldes alle denne endringen. Oppmerksomhet på det ytre, som har blitt udelt, naturlig utdypet og foredlet; oppdagelser fulgte, slike som man ikke hadde forestilt seg før, oppfinnelser som med rette forårsaker forbauselse hos oppfinnerne selv. Alt dette er for forklarlig, for forståelig, alt dette burde vært forventet for to århundrer siden. Men det er også altfor klart hva som uatskillelig har smeltet sammen med dette: den gradvise tilsløringen og til slutt tapet av den høyere meningen med livet. Det grenseløse mangfoldet av detaljer og fraværet av noe viktig og sammenhengende mellom dem – dette er det karakteristiske trekket ved det europeiske livet slik det har utviklet seg de siste to århundrene. Ingen felles tanke binder ikke lenger folk sammen, ingen felles følelse styrer dem – hver eneste nasjon arbeider bare med sin egen spesielle sak. Fraværet av et koordineringssenter i det uopphørlige arbeidet, i den evige skapelsen av deler som ikke haster noe sted, er bare en ytre konsekvens av dette tapet av meningen med livet.» (Kilde: lenke txt)