Fra barndommen lærer vi å oppfatte oss selv gjennom prismet av andres synspunkter, og det er denne erfaringen som legger et solid grunnlag for både jakten på fortreffelighet og dannelsen av selvtillit.

Sosiale normer: Grunnlaget for motivasjon og kilden til indre motsetni

Fra barndommen lærer vi å oppfatte oss selv gjennom prismet av andres synspunkter, og det er denne erfaringen som legger et solid grunnlag for både jakten på fortreffelighet og dannelsen av selvtillit. Allerede i ung alder begynner barnet å føle sin verdi avhengig av hvordan det blir evaluert av slektninger og andre. Denne mekanismen bidrar på den ene siden til å identifisere idealer som er verdt å strebe etter, og på den andre siden legger den press på å hele tiden kontrollere ens handlinger for ikke å forårsake latterliggjøring eller forakt.

Hoveddynamikken i personlighetsdannelse er at sosiale forventninger kan bli et kraftig drivstoff for selvforbedring hvis du fokuserer på det indre ønsket om å bli bedre enn i går. Men når konstant evaluering seirer over personlige ønsker, oppstår en følelse av utilstrekkelighet, og frykten for sosial fordømmelse lammer selv de mest dristige foretagender. Foreldrenes holdninger tilfører en annen fasett til denne prosessen: idealene som er fastsatt i oppdragelsen krever ofte ikke bare konformitet, men også å overgå ens egne prestasjoner, noe som kan tjene som både en inspirasjonskilde og en årsak til intern konflikt.

Avslutningsvis er det verdt å merke seg at sosiale normer former ikke bare vårt ytre syn, men også vår indre verden. De stimulerer utviklingen av høye idealer og ønsket om vekst, men samtidig kan de gi opphav til tvil og frykt. Å forstå denne dualiteten er viktig for å lære å bruke ytre press som en motor for utvikling, samtidig som man opprettholder indre harmoni og egenverd.

Hvordan påvirker sosiale normer og forventninger dannet fra barndommen ønsket om å bli bedre, mer vellykket og mer komfortabel, og hvordan påvirker dette selvfølelsen?

Sosiale normer og forventninger forankret i barns erfaring legger grunnlaget for dannelsen av både ønsket om selvforbedring og selvfølelse hos individet. På den ene siden begynner barnet å evaluere seg selv gjennom prismet av andres holdning, og det er dette hans egen følelse av verdighet er bygget på. Derfor, som nevnt i en av kildene, "Barn danner en holdning til seg selv basert på hvordan andre behandler dem. Ved å forsømme barnet, reduserer du dermed selvtilliten hans. Hvis et barn ikke får det det trenger, anser det seg selv som uverdig oppmerksomhet ..." (Kilde: lenke txt, side: 2167). Dette betyr at sosial godkjenning, eller mangel på sådan, blir en avgjørende faktor for selvtillit, og tvinger barnet til å strebe etter å møte andres forventninger.

På den annen side pålegger den konstante tilstedeværelsen av sosiale krav og evalueringer fra miljøet et press som manifesterer seg i en dyp følsomhet for sosial fordømmelse. En voksen som har lært normer for adferd fra barndommen, opplever ofte frykt for latterliggjøring eller forakt, noe som kan lamme selv de beste foretagender: «Ofte, i mange av våre indre bevegelser, hever vi voksne oss ikke over den projektive selvkarakteriseringen. Vi er alltid ekstremt følsomme for hvordan handlingen vår vil se ut; frykten for latterliggjøring, for forakt, for skjødesløshet, lammer ofte våre beste og edleste bevegelser. Det er her sosialt press kommer i full kraft ...» (Kilde: lenke txt, side: 318). Dermed kan presset fra sosiale normer bli en kilde til konstant selvkontroll og ønsket om å "bli bedre", ikke så mye for ens egen tilfredsstillelse som for å unngå skyld.

Også en betydelig rolle spilles av oppdragelse, som ofte krever at barnet ikke bare oppfyller foreldrenes forventninger, men til og med overgår dem. Idealet satt av foreldrene blir retningslinjene for å oppnå suksess og perfeksjon. Et av ordtakene sier: «Å oppdra et barn betyr å utdanne seg selv hele tiden. La barnet ditt bli bedre enn deg. 'Eleven har overgått læreren' – dette bør være hovedmålet med utdanning ...» (kilde: lenke txt, side: 559). Dette indikerer at sosiale forventninger legger ned ønsket om konstant vekst og forbedring, som på den ene siden kan motivere, og på den andre siden skape indre konflikt hvis en person ikke føler indre harmoni med de fastsatte idealene.

Fra barndommen påvirker de sosiale normene og forventningene som dannes en persons ønske om å bli bedre, mer vellykket og å møte samfunnets idealer. Imidlertid er denne prosessen todelt: på den ene siden bidrar den til utvikling av høye idealer og motivasjon, og på den andre siden kan den forårsake en følelse av utilstrekkelighet og frykt for sosial fordømmelse, noe som påvirker selvtilliten negativt.

Støttende sitat(er):
«Barn danner en holdning til seg selv basert på hvordan andre behandler dem. Ved å forsømme barnet, reduserer du dermed selvtilliten hans. Hvis et barn ikke får det det trenger, anser det seg selv som uverdig oppmerksomhet ..." (Kilde: lenke txt, side: 2167)
«Ofte, i mange av våre indre bevegelser, er vi, voksne ... frykten for latterliggjøring, for forakt, for skjødesløshet, lammer ofte våre beste og edleste bevegelser. Det er her sosialt press kommer i full kraft ...» (Kilde: lenke txt, side: 318)
«Å oppdra et barn betyr å utdanne deg selv hele tiden. La barnet ditt bli bedre enn deg. 'Eleven har overgått læreren' – dette bør være hovedmålet med utdanningen.» (Kilde: lenke txt, side: 559)