Gamle teologiske avhandlinger forklarer at den opprinnelige restriksjonen på å vende seg til det guddommelige hadde det viktige formål å beskytte mennesker mot den overfladiske og ubevisste appellen til det himmelske.

Fra forbud til enhet: Hvordan inkarnasjonen forvandlet bønnfylt felles

Gamle teologiske avhandlinger forklarer at den opprinnelige restriksjonen på å vende seg til det guddommelige hadde det viktige formål å beskytte mennesker mot den overfladiske og ubevisste appellen til det himmelske. En slik forholdsregel var ment å beskytte de troende mot faren ved å oppfatte de hellige ordene som noe banalt, blottet for dybde, fordi selv sanne budskap kunne brukes til ondskap hvis deres sirkulasjon ikke var gjennomsyret av visdom og forståelse.

En ny forståelse kom fra det øyeblikket da Gud valgte inkarnasjonens vei for å komme nærmere mennesker, gjøre seg selv mer forståelig og tilgjengelig. Denne hendelsen endret ikke bare formen for kommunikasjon med de høyere, den markerte overgangen fra den dogmatiske repetisjonen av hellige ord til en dyp og personlig kontakt med skaperen. Som en av tenkerne bemerker, i denne prosessen ble den menneskelige essensen, hentet fra den hellige kilden, gitt muligheten til å stupe inn i den guddommelige essensen. Denne enheten har blitt et symbol på at sannhet alltid krever deltakelse fra hjerte og sinn, slik at enhver troende kan møte Gud ansikt til ansikt gjennom levende tro.

Overgangen fra det første forbudet mot useriøse bønner til åpent og dypt fellesskap med Guds essens illustrerer derfor ikke bare den historiske transformasjonen, men også det vitale behovet for å strebe etter meningsfull åndelig kontakt. Det er en påminnelse om at sann tro er født i oppriktig kommunikasjon, hvor hvert ord og hver gest er fylt med vital energi og dyp mening.

Hvordan kan vi tolke hvorfor Gud, ifølge kristen lære, først forbød bønn, og deretter inkarnerte i form av et menneske?

I følge en teologisk kommentar kan den opprinnelige forbudte holdningen til bønn forstås som en måte å beskytte mennesker mot feil, overfladisk omvendelse til Gud – en omvendelse der folk kunne bli lurt ved å akseptere ord uten riktig mening og bevissthet, akkurat som demoner, selv når de snakket sant, brukte hellige tekster for ondskap. Det er nettopp fordi menneskelig fellesskap med det himmelske krevde at mennesket ikke skulle lete etter enkle veier og ikke bare knytte løsrevne dogmatiske ord til det guddommelige, er tiden kommet for et nytt stadium: Gud inkarnerer i form av et menneske for å gjøre seg nærmere, mer forståelig og mer tilgjengelig for troende.

Som Andreas Osiander bemerker, ble en spesiell rolle i denne prosessen spilt av det faktum at den guddommelige naturen til Logos "aksepterte" den menneskelige naturen hentet fra Jomfru Maria. Denne hendelsen lar oss tolke inkarnasjonen på denne måten: ikke bare som et eksternt fenomen, men som en dyp enhet, når menneskets natur aksepterer muligheten til å stupe inn i Guds essens. I denne sammenhengen erstattes forbudet mot de tidligere formene for bønn av oppdagelsen av en dyp og direkte kontakt med Gud, som gjennom sin inkarnasjon ga mennesker muligheten til å finne sann intimitet med ham gjennom tro.

Støttende sitat(er):
«Det var en 'mottakelse' av den guddommelige naturen til Logos, den menneskelige natur, fra Jomfru Maria. Det var på dette helt spesielle spørsmålet om kristologi at Osiander hadde en spesiell mening...» (kilde: lenke txt)

Dermed kan den opprinnelige begrensningen av bønn tolkes som en forholdsregel mot uklok appell til det guddommelige, og inkarnasjonen av Gud i mennesket var et skritt mot å gi mennesker muligheten til å bygge et levende, meningsfylt og dypt fellesskap med ham gjennom tro.