Sjelens evige pine: Prisen for uhemmet synd
Ideen om utenomjordisk hevn for jordiske synder har alltid forårsaket en storm av følelser og en dyp forståelse av menneskets skjebne. Fra de aller første årene av livet tror mange at en person som kastet seg ut i synd og nøt begjær, etter døden står overfor evig pine på grunn av tapet av alle jordiske lidenskaper. Mangelen på fysiske og sensuelle gleder blir en kilde til uslukkelig smerte, siden sjelen, beriket av syndige handlinger, blir fratatt muligheten til å tilfredsstille sine ønsker igjen.Kjernen i denne ideen er ideen om at alle jordiske gleder, uansett hvor ubetydelige de kan virke, blir til en tung byrde for sjelen hvis deres handlinger ikke blir kompensert av sanne dyder og omvendelse. Begåtte synder, som ødeleggende steiner, kan drukne sjelen hvis de ikke blir lagt til oppriktige barmhjertighetsgjerninger. Samtidig viser selv den minste dråpe trøst eller glede, som synderen drømte så mye om i løpet av sitt liv, seg å være utilgjengelig i den andre verden, hvor det ikke er noen kjente gleder og trøst. En slik person finner seg selv før skjebnen, tvunget til å tåle evig pine forårsaket av utilfredsstilte lidenskaper og indre tomhet.En slik visjon av himmel og helvete beviser ikke så mye grusomheten til høyere rettferdighet, som den oppfordrer alle til å tro at sjelen velger sin egen skjebne. Hvis det er fylt med mørke, ute av stand til å romme lys og godhet, blir helvete en slags barmhjertighet for et uforberedt hjerte. Til syvende og sist er dette ikke Guds straff, men resultatet av et liv i seg selv, fullt av uhemmet nytelse av verdslige lidenskaper, som fører til sjelens selvødeleggelse. Dermed tjener ideen om evig pine som en kraftig påminnelse om viktigheten av å veie sine handlinger og være ansvarlig overfor seg selv og sin evige skjebne.
Hva er troendes tro på hvor en person går etter døden hvis han har begått mange synder?Troende holder seg til ideen om at sjelen til en person som har druknet i synd gjennom hele livet, står overfor evig pine etter døden. Ifølge en av kildene oppstår lidelse nettopp fordi en person etter døden mister evnen til å motta de kjødelige gledene som han mettet sin sjel med i den jordiske verden. Teksten fra lenke txt filen sier:«Hva består så evig pine i? I det faktum at en person som har levd av synd ikke lenger kan nyte synden der, på den andre siden av graven, fordi for det første hans sjel er adskilt fra hans legeme, og for det andre er det ingen syndige gleder: ingen utukt, ingen drukkenskap, ingen vellyst, ingen fordømmelse – ingenting å mette sin sjel med. Enhver synder metter sjelen med synd. En utuktig vil komme på avveie og være stille en stund. Og etter døden vil utukt fortsette å rive ham i stykker, i filler, men hvordan kan han utukt? Det er ikke engang en kropp. Eller en som er vant til å spise deilig og spise mye. Hver dag tenker han bare på hva han skal kjøpe, hva han skal lage, hvordan han skal legge det på tallerkener, hvordan han skal behandle ham. Og en slik person dør. Han åpner øynene – og han er allerede i en annen verden. Og det er ikke noe marked, ingen distributør, ingen bekjente, ingen spesiell, deilig pølse - det er ingenting sånt. Hvordan kan han leve? Og så begynner lidelsen av utilfredsstilt begjær. Og denne lidelsen er evig, for det vil aldri være noen erstatning for synd. Det er her evig pine består. Og det er helt åpenbart at det ikke er Gud som straffer mennesket, men mennesket som straffer seg selv. Han har fordervet seg selv, og han høster også seg selv: det han sådde i sin sjel, det er det han høster.» (Kilde: lenke txt)En annen kilde, fra den lenke txt filen, forsterker dette bildet ved å beskrive hvordan selv de minste jordiske gleder, sammenlignet med en «dråpe honning», blir årsaken til evig anger og pine:«Men nei! Det som har vært, kan ikke endres, det som ikke har vært, og synderen som ikke angrer, vil aldri glemme sine synder! Og for evig skal de pine hans samvittighet, for alltid vil han angre dem, men til ingen nytte, for evig skal han felle tårer, men de skal ikke lenger vaske bort hans synder: nei! de vil ytterligere tenne pineflammen ... Det er ingen plass for omvendelse i helvete: himmelrikets dører er allerede lukket og vil bli stengt for evig og alltid! Stakkars syndige sjel! Hva har du gjort for å lide så forferdelig? I hvad har I syndet, at I lider her til evig tid? «Jeg har smakt en dråpe honning, og for dette lider jeg for alltid! sier synderen...» (Kilde: lenke txt)Ideene inkluderer også ideen om at ikke bare dødssynder, men også akkumulering av mange ikke-dødelige synder, hvis deres dyder ikke er nok til å sone, kan tynge sjelen i en slik grad at den blir brakt ned til helvete. Fil lenke txt gir en sammenligning: En stor dødssynd er som en tung stein som kan drukne sjelen, mens små, men tallrike synder, hvis de ikke tynges ned av konstant omvendelse, kan virke på en lignende måte.Til slutt, i en av kildene (fil lenke txt) understrekes det at hvis sjelen til en person er fylt med mørke og ikke er i stand til å inneholde noe hellig, så velger den i hovedsak sin egen skjebne, og befinner seg i helvete, som her ikke anses så mye som en straff, men som en slags barmhjertighet for en sjel som ikke er forberedt på himmelriket.Dermed er den generelle ideen at for en person som har begått mange synder, er fremtiden etter døden en tilstand av evig pine, hvor lidelse er forårsaket av indre tomhet og manglende evne til å mette sin sjel med jordiske gleder, så vel som den tunge byrden av uforløste overtredelser i livet.Støttende sitat(er):«Hva består så evig pine i? I det faktum at en person som har levd av synd ikke lenger kan nyte synden der, på den andre siden av graven, fordi for det første hans sjel er adskilt fra hans legeme, og for det andre er det ingen syndige gleder: ingen utukt, ingen drukkenskap, ingen vellyst, ingen fordømmelse – ingenting å mette sin sjel med. Enhver synder metter sjelen med synd. En utuktig vil komme på avveie og være stille en stund. Og etter døden vil utukt fortsette å rive ham i stykker, i filler, men hvordan kan han utukt? Det er ikke engang en kropp. Eller en som er vant til å spise deilig og spise mye. Hver dag tenker han bare på hva han skal kjøpe, hva han skal lage, hvordan han skal legge det på tallerkener, hvordan han skal behandle ham. Og en slik person dør. Han åpner øynene – og han er allerede i en annen verden. Og det er ikke noe marked, ingen distributør, ingen bekjente, ingen spesiell, deilig pølse - det er ingenting sånt. Hvordan kan han leve? Og så begynner lidelsen av utilfredsstilt begjær. Og denne lidelsen er evig, for det vil aldri være noen erstatning for synd. Det er her evig pine består. Og det er helt åpenbart at det ikke er Gud som straffer mennesket, men mennesket som straffer seg selv. Han har fordervet seg selv, og han høster også seg selv: det han sådde i sin sjel, det er det han høster.» (Kilde: lenke txt)«Men nei! Det som har vært, kan ikke endres, det som ikke har vært, og synderen som ikke angrer, vil aldri glemme sine synder! Og for evig skal de pine hans samvittighet, for alltid vil han angre dem, men til ingen nytte, for evig skal han felle tårer, men de skal ikke lenger vaske bort hans synder: nei! de vil ytterligere tenne pineflammen ... Det er ingen plass for omvendelse i helvete: himmelrikets dører er allerede lukket og vil bli stengt for evig og alltid! Stakkars syndige sjel! Hva har du gjort for å lide så forferdelig? I hvad har I syndet, at I lider her til evig tid? «Jeg har smakt en dråpe honning, og for dette plages jeg for evig!» sier synderen. (Kilde: lenke txt)«Hvis sjelen har nok gode gjerninger, spesielt hvis den har gitt mange almisser i løpet av sitt jordiske liv, da soner den for synder ved denne almisse og andre gode gjerninger; himmelens porter åpnes for henne, og hun går inn i himmelen for evig hvile og glede. Men det hender at sjelen har så mange ikke-dødelige synder og så få dyder at den blir brakt ned til helvete for en mengde ikke-dødelige synder. (Kilde: lenke txt)"Guds Sønn utøste sitt blod for å trekke alt til seg. Vær så snill å kom, se hva Guds kjærlighet er. Hvis det ikke passer deg, hvis Vzglyad-programmet er viktigere for deg, vel, se denne Vzglyad til to om morgenen. Til hver sin egen. Hvis en persons sjel er fylt med mørke, velger han sitt eget, mørke. Derfor er ikke helvete en straff; dette er Guds barmhjertighet til de menneskene som ikke kan og ikke vil inneholde noe hellig – de vil ikke engang høre om det. Og selv om folk plages i helvete, elsker de det, det er lettere for dem der enn i himmelriket, mye lettere. (kilde: lenke txt)