Kjærlighetens kraft som overskrider all essens
Kjærlighet fremstår som et mektig element som kan trenge inn i dypet av sjelen og hjertet, og gi liv selv der det ser ut til at alt har tørket ut. Forfatterne formidler mesterlig bildet av denne kraften gjennom metaforer, der kjærlighet sammenlignes med en usynlig kilde under bakken, som gjenoppliver den tørkede jorden, som om den er i stand til å avsløre livets kjedelige kraft i mørket. Dette er ikke bare et bilde, men legemliggjørelsen av en vital kilde som er skjult, men som bringer med seg fornyelse og lidenskap selv under de tøffeste forhold. I en annen historie presenteres kjærligheten som et endeløst lys som omfavner alt rundt, gir varme og glede, men samtidig forblir unnvikende og evig langt fra å bli fullt ut forstått av menneskesinnet. Slikt lys symboliserer ekte sjarm – det fyller en person med suveren glede, og omslutter hans indre verden med sin utstråling. I tillegg kan man i verkene føle sjelens begjær etter det uutsigelige og uoppnåelige – den evige søken, der følelser og ønsker løfter oss til høyder som alltid holder seg litt lenger unna, utenfor grensene for vanlig persepsjon. Denne dynamiske og alltid manglende gnisten som begeistrer fantasien vår gjør kjærligheten både forlokkende og uforståelig.Som et resultat, gjennom kombinasjonen av bilder av våren, gjennomtrengende lys og evig søken, understreker forfatterne at ekte kjærlighet ikke bare er en følelse, men en altgjennomtrengende kraft som kan gjenopplive essensen vår, inspirere oss til bragder og gi livet en spesiell, overjordisk skjønnhet.
Hvilke symboler og metaforer brukes for å uttrykke dyp, overveldende kjærlighet?Dyp, altoppslukende kjærlighet i disse tekstene skildres gjennom levende bilder som formidler dens vitalitet, flyktighet og evne til å trenge inn i alle ting. I et av verkene sammenlignes kjærligheten med naturens livgivende kraft. Der er det metaforisk fremstilt som «en rennende kilde under jorden, som gir liv i tørke» – et bilde som understreker at selv når de manifeste kildene til liv tørker ut, forblir kjærligheten skjult, men mektig, og gjenoppliver hjertet og sjelen (kilde: lenke txt). En annen tekst bruker lys som symbol på denne kjærligheten, og beskriver den som noe som «omfavner alt, men ikke selv omfavnes som lys» – her fremstår kjærligheten som en altgjennomtrengende utstråling som fyller et menneske med glede, trøst og en oppløftende følelse som stadig lyser opp hans indre verden (kilde: lenke txt).Det er også et bilde på sjelens lengsel etter noe uoppnåelig: sjelen, forent med den elskede, «strekker ut hendene til nøkkelen, åpner inngangen, søker det unnvikende, kaller det uoppnåelige...», som understreker den alltid unnvikende, transcendentale naturen til sann kjærlighet, som ikke fullt ut kan mestres eller forstås med vanlige tankemidler (kilde: lenke txt).Gjennom metaforer om en vital kilde og altoppslukende lys, så vel som ideene om utilgjengelighet og evig aspirasjon, formidler forfatterne dybden og transcendente kraften som fyller menneskesjelen med ekte, altoppslukende kjærlighet.Støttende sitat(er): «Kjærlighet er en rennende kilde under jorden, som gir liv i tørke. Og noen ganger føler vi den brennende tørrheten ... Og på denne tiden, i dypet, under den samme åkeren, under røttene til det døde grøntområdet, renner en kilde med himmelsk livgivende vann over steinene. Og raslingen fra dypt vann smelter sammen med raslingen av tørre blader. Og tiden kommer da den uttørkede, tørste jorden åpner sitt indre og sydende, hittil skjulte vann bryter opp til overflaten. Det samme er kjærligheten.» (Kilde: lenke txt) «Derfor er kjærligheten ufattelig; den overgår alle skapte ting; den omfavner alt; men seg selv, som lyset, er på ingen måte omfavnet, men bare, nedlatende til våre sanser, er dets blotte nærvær kjent i oss; når vi beholder det, kysser det oss med sant lys, og de som stuper ned i det gleder seg, gleder seg og trøster med evig glede ...» (Kilde: lenke txt) «Og i forening med den elskede plages sjelen av ønsket om mer, – «og når den har oppnådd dette, klager den igjen, som om den trenger det gode, den er bedrøvet og bekymret, fordi den ennå ikke har mottatt gjenstanden for sitt ønske.» Den elskede slipper fortsatt ut av «tankenes omfavnelse», og sjelen prøver forgjeves å holde ham. Han søkte ham og fant ham ikke, "for han befant seg sannelig hevet over bilder og begreper, flyktet fra tankens tilnærming"... «Han strekker ut hendene til nøkkelen, åpner inngangen, leter etter det unnvikende, roper etter det uoppnåelige ... Og den som søker det uoppnåelige, påkaller Ham som er uoppnåelig for all betydningen av navn, sjelen lærer av vokterne at den elsker det uoppnåelige, begjærer det enorme.» (Kilde: lenke txt)