Ode til flerfargede sokker: Hvordan fiasko ble en seier

Han tok mot til seg for å gå inn i denne støyende festen, selv om hver celle i kroppen hans stille skrek: «Hvorfor trenger du alt dette i det hele tatt?»

Han fløy nesten ut av terskelen, som om han hadde blitt skutt der av en katapult. En ensom neonlysstråle fanget ham som en spotlight på en scene, og dyttet ham stille for å vise hva han var i stand til. Hjertet hamret vilt i brystet, og tanken lød hånlig i hodet hans: "Du er bare en inntrenger - hva leter du etter her?"

Nesten ved hvert skritt blusset panikken opp i hjernen min: «Løp hjem før noen merker skammen din.» Men umiddelbart brøt en sta følelse av enhet gjennom: «Ikke gi opp – du kom hit for friheten til å være deg selv.»

Mens han presset seg gjennom den glitrende folkemengden, prøvde han å etterligne vennens feilfrie smil, men han viklet seg inn i skolissene og krasjet i gulvet som om noen nettopp hadde pakket ut en fersk pizza. Til hans overraskelse, i stedet for en hånlig latter, ga garderobevakten ham et godmodig smil - og dette betydde mer for ham enn tordnende applaus.

Plutselig stoppet musikken, som om den hadde stoppet for å nyse, og noens kraftige stemme spurte om han hadde tatt på seg de flerfargede sokkene med vilje. Stillheten hang over gangen, like streng som en mattelærer på en eksamen. Han følte en bølge av brennende skam, men slapp straks ut en lys, litt forvirret, men dristig latter. Denne latteren skar øyeblikkelig gjennom spenningen i luften, og hele folkemengden brøt ut i latter, som om de var på kommando. Det viste seg at det ikke er noen bedre beskyttelse mot flerfargede sokker enn å virkelig le av deg selv.

Da han kom tilbake til kretsen av dansere, følte han den samme frykten, men nå var den kjærlig, nesten vennlig. Han innså at for å bli en del av noe større, er det viktig å først akseptere din dumhet - tross alt er det i dem at den levende og oppriktige essensen til alle er skjult. Og det er ingen skam å ha en grønn sokk på den ene foten og en rød på den andre.