Ironien i zen: Hvordan slutte å være perfeksjonist og elske din egen meditasjon

Da Aria først bestemte seg for å meditere, forestilte hun seg en skinnende krone av rolig energi på hodet sitt, i håp om å bli en ekte meditasjonsdronning. Men så snart hun lukket øynene, hørtes et vilt kor av maracas i hodet hennes, og hun ble umiddelbart til en oppmerksom skanner: Ett - blink... Nå puster jeg for fort... Og hva er galt med øyenbrynene mine? Hvorfor er jeg plutselig besatt av dem? For hvert åndedrag virket drømmen om å oppnå perfekt Vipassana mer og mer uoppnåelig.

I flere dager prøvde Aria å tømme tankene på alle mulige måter - hun sto til og med på hodet og så i hemmelighet i yogamanualer. Den vandrende katten, som så hennes viftende lemmer, mistet nesten besinnelsen, og blomsten i vinduskarmen så på elskerinnen med et stille spørsmål. I mellomtiden fortsatte det «gamle kjøleskapet» i hodet hennes å surre ustanselig, og jo hardere Aria prøvde å «trekke i gaffelen», jo høyere ble de engstelige tankene.

Midt i perfeksjonistfeberen banket det på døren - en venn kom, klar til å overleve selv sine opp-ned-eksperimenter. «Endre taktikk!» rådet han. Og som om noen slo på en bryter i hodet hennes: Aria innså plutselig at hun trengte en pause fra seg selv og sin komiske lidelse. Hun flyktet til fjells – hvor det ikke er Wi-Fi, ingen on-demand-kaffe, ingen strømmende maraton – men det er vindkast og høye furutrær. Det ble sagt at man kunne finne ekte opplysning der, men selv en enkel spasertur langs de knasende stiene virket som en gave, slik at hun kunne koble av fra det nådeløse kjas og mas.

På fjellretreatet var det en merkelig regel: Ethvert nys eller latterutbrudd ble æret som en «hellig rett til å være menneske». Disse ordene ble trykt i stor størrelse på det vanlige kjøleskapet, rundt hvilket den ideelle måten å brygge te på ble diskutert i det uendelige. Aria vandret langs de steinete stiene og falt nesten ned i ravinen et par ganger, men hver gang ristet hun av seg grenene og lo av sin egen klossethet. Til hans overraskelse virket ikke denne latteren lenger patetisk. Hun følte seg fri fra den irriterende skammen over såkalte "feil" og innså at hun kunne nyte solnedgangen uten å krysse av seg selv fra listen over "ekte mediterende" bare fordi holdningen hennes ikke var perfekt.

Under stjernehimmelen, ved den raslende bekken, følte Aria endelig en bølge av åpenbaring: «Meditasjon er ikke et fengsel for tanker, men en støyende fest der hver følelse har en plass. Noen ganger mister noen rytmen, men det er det fine med det!» La dem komme og gå uten en ny sirkel av selvkritikk.

En enkel, men kraftig sannhet er at sann balanse ikke kommer i form av et magisk øyeblikk når du våkner uten skyggen av tvil. Det er evnen til å akseptere dine "ufullkommenheter" og sette pris på dem som den beste versjonen av deg selv. Aria fant den selvironien, forbindelsen med naturen og å tillate deg selv å tulle rundt litt arbeid som en lett vind som åpner alle sinnets vinduer. Noen ganger er det disse små, latterlige øyeblikkene som gjør livet så morsomt – som når en plutselig kjelefløyte skjærer gjennom den mest alvorlige samtalen.

Aria hoppet ikke lenger hvert hundre og tjuefemte åndedrag i jakten på den perfekte renselsen av livet, men hun sluttet også å betrakte ethvert avvik fra den "riktige teknikken" som et fatalt tap. En kveld ved bekken, mens hun så på spredningen av stjerner, hvisket hun til de slemme øyenbrynene sine: "Ok, gjør hva du vil - vi har funnet et stykke lykke her, la ingenting distrahere deg!"

Hva kan vi lære av denne historien? Du trenger ikke å skynde deg til et rigid ideal. Noen ganger er det nok å gi deg selv en lisens for dumhet, la maracas-orkesteret rasle i hodet ditt og nyt hvordan søken etter fred tar deg med seg. Og hvis du vil gjenta Arias fjelleventyr, trenger du ikke forsvinne med ryggsekk ut i villmarken. Et rolig hjørne er nok - for eksempel en benk i parken i nærheten. Gi slipp på perfeksjonisme og husk: jo mer mangfoldige gjestene på den interne festen er, jo morsommere er det.

En kort sjekkliste for de som er klare til å legge Arias ugagn til livet sitt:

• Finn ditt tilfluktssted. Selv favorittstolen din ved vinduet eller en benk i parken kan bli din personlige oase.
• Farvel perfeksjonisme! Gi slipp på rigide forventninger og la gleden lede deg.
• Feir absurditeter. Tillat deg selv å danse til den indre rytmen til maracas, uten å dømme.
• Inviter alltid nye stemmer. Aksepter forskjellige tanker, følelser og ideer for å holde festen i gang.
• Ri på bølgene av ro. Enten det er et raskt dypt pust eller en rolig spasertur, la disse øyeblikkene føre til balanse.
1. La pusten og kroppen bevege seg som du vil, uten å jage den "perfekte teknikken".
2. Finn ditt «stille hjørne» – la det være en solrik balkong, en koselig lenestol eller en benk – og la det bli ditt lille «fjell».
3. Når rare og morsomme tanker blinker gjennom hodet ditt, se på dem som om de var gjester på en morsom fest, og la dem deretter forsiktig gå.
4. Lær å le av deg selv – selv om et raskt "Achhi!" minner deg på at du virkelig lever.

Og det er ikke nødvendig å vente til katten din eller den oppmerksomme blomsten din begynner å tvile på din tilstrekkelighet. Bare gi slipp på perfeksjonisme og la de gode øyeblikkene fortsette!