Akseptens paradoks: Hvordan finne deg selv midt i stormfull positivitet

I økende grad legger jeg merke til et merkelig paradoks: jo raskere jeg prøver å riste av meg tvangsmessige negative tanker, jo mer føler jeg at jeg mister kontakten med den viktigste delen av meg selv. Det er som om det moderne livet, med sine livlige slagord om produktivitet og nådeløs optimisme, krever at jeg klarner tankene mine med et fingerknips. En lett rengjøring – og voila! «Bort med det dårlige, lenge leve de 'gode vibrasjonene'. Men under dette festlige refrenget er det et roligere spørsmål: Tømmer vi oss selv ved å raskt eliminere ubehag for å passe inn? Den bitre ironien er at når vi bygger vår indre virkelighet på et solid fundament av personlig overbevisning – og nærer den med en følelse av autentisitet – kan ingen storm treffe dette senteret. Det krever tålmodighet, og tålmodighet i seg selv blir en stille, men vedvarende handling av indre motstand.

Det er imidlertid en felle. Ethvert forsøk på å unngå ubehag bygger opp et nytt lag av fremmedgjøring mellom meg og min indre verden. Fra barndommen av lærte jeg at det er farlig å tvile på seg selv, stille spørsmål ved følelsene sine, spesielt i en verden med endeløse ekko av kritikk. Over tid er andres meninger lagdelt som dårlig tapet, og en fremmed ser allerede på meg i speilet. Ironisk nok, i et forsøk på å overdøve den indre negativiteten, reiser jeg selv murer som hindrer meg i å bli kjent med meg selv på ekte. Den første sprekken i disse veggene dukker opp i det øyeblikket jeg kan innrømme: ja, det er barrierer, både fra utsiden og fra innsiden. Det er her den virkelige veksten begynner.

Noen ganger, oftest i det mest ubeleilige øyeblikket, går det plutselig opp for meg hvor langt jeg har kommet fra mine virkelige ønsker. Når jeg undertrykker det jeg virkelig vil, prøver å passe inn i andres manus, siver indre kvaler gjennom sprekkene, selv om jeg ikke kalte det. Ærlig introspeksjon er upraktisk, men nødvendig. Det betyr å spørre deg selv, ikke "Hva vil andre godkjenne?", men "Hva vil jeg egentlig?" Først da er det mulig å kaste av seg maskene pålagt av samfunnet og være deg selv - med alle manglene og vanskelighetene.

Å akseptere vanskelige følelser er imidlertid ikke en lett oppgave. Hver gang jeg prøver å tvinge negativiteten bort, fester den seg enda strammere – som sirup som sitter fast på en tallerken. Jo hardere jeg driver ham bort, jo sterkere blir undertrykkelsen, og jo lenger forståelsen av meg selv går, jo større blir den indre konflikten. Å tillate meg selv å føle følelser – selv "ubehagelige" – ødelegger ikke min indre kjerne, men åpner tvert imot veien hjem.

Så her er invitasjonen min, farget av både et smil og et sukk: hva om jeg slutter å løpe i det minste for en dag? I stedet for å retusjere engstelige tanker eller løpe vekk fra tristhet, prøv å bare stoppe. Pust inn menneskeligheten din – med alle de uventede fasettene. Når vi stopper, begynner vi å gjenvinne helheten som forhastet positivisme ikke kunne gi oss. Det kan skje at "jeg" som du flittig har rømt fra, plutselig vil vise seg å være din mest trofaste allierte på veien til meningsfullhet og harmoni. Og hvis pannekakene fortsatt fester seg, kan det være på tide å kaste den gamle stekepannen og lære å glede seg selv i ufullkommenhet.